En viktig politisk kraft i hele Norden på 1900-tallet var arbeiderbevegelsen, både fagorganisasjonene og de politiske organisasjonene.

I starten møtte arbeidernes organisasjoner motstand fra myndighetene og konservative krefter, men ble etter første verdenskrig en etablert samfunnskraft.

Storparten av den nordiske arbeiderbevegelsen valgte reformeringsveien, slik at store, sosialdemokratiske partier har blitt dominerende i politikken, særlig i Danmark, Norge og Sverige. Sammen med de liberale var sosialdemokratene med på å drive gjennom demokratiseringen.

I Finland førte motsetningene mellom høyre og venstre til borgerkrig i 1918, der den borgerlige, ”hvite” siden seiret over de ”røde”.

Den finske borgerkrigen er et unntak i den fredelige utviklingen i Norden, men det er bemerkelsesverdig hvor raskt sårene har leget seg. Allerede i 1926 kunne sosialdemokraten, som hadde vært på den røde siden, danne regjering.

Fra svakt demokrati til stabile velferdsstater

Demokratiet i hele Europa var truet i mellomkrigstiden. Det ble etablert kommunistiske, fascistiske og nazistiske diktaturer i mange land.

Både kommunistiske og nazistiske bevegelser hadde likevel begrenset innflytelse i Norden. Den største trusselen mot demokratiet kom snarere fra misnøyen med de kompliserte parlamentariske forholdene med raskt vekslende minoritetsregjeringer og den sosiale uroen som fulgte av verdenskrisen på begynnelsen av 1930-tallet.

I 1933 inngikk de danske sosialdemokratene og det borgerlige Venstre en avtale, "Kanslergadeforliget", som garanterte parlamentarisk stabilitet og statlige støttetiltak for økonomien.

I løpet av noen få år hadde samtlige nordiske land inngått slike kriseavtaler mellom sosialdemokratene og særlig den utkantbaserte delen av de borgerlige.

Samarbeidet på arbeidsmarkedet ble også forbedret gjennom sentrale avtaler mellom fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene – "Saltsjöbadsavtalet" i Sverige i 1938 er blitt spesielt kjent.

I det nye samarbeidsklimaet ble også ideen om velferdsstaten utviklet.

På 1930-tallet ble grunnlaget for denne lagt, med statlige pensjonsordninger, sykepensjon, arbeidsløshetsforsikring, barnevern, osv.

I etterkrigsperioden ble den omfanget markert utvidet og de nordiske landene fremstod som en modell for velferdsstaten som brukte høye skatter til å ta hånd om sine medborger fra vugge til grav.

Sosialdemokratene var pådrivere for denne utviklingen, men selv om de borgerlige partiene ofte forordnet private løsninger, var det bred enighet om målene.

Selv Finland og Island, hvor sosialdemokratene stod betydelig svakere, utviklet lignende velferdsmodeller.

I den nordiske modellen inngikk også fred og samarbeid på arbeidsmarkedet som sikret en ubrutt økonomisk vekst under de gode internasjonale konjunkturene på 1950- og 1960-tallet.

Det var nå de nordiske landene definitivt forlot bondesamfunnet og ble høyindustrialiserte, urbaniserte samfunn.

Verdenskrig og kald krig

De nordiske landene hadde forholdt seg nøytrale under første verdenskrig. Under andre verdenskrig kunne de ikke lenger holde seg utenfor verdenspolitikken.

Sovjetunionen angrep Finland i 1939. Denne såkalte Vinterkrigen sluttet med at Finland sa fra seg landområder, men i 1941 startet Finland en revansjekrig i forbindelse med det tyske angrepet på Sovjetunionen.

Resultatet ble ytterligere tap av landområder og utenrikspolitisk tilpasning til Sovjetunionen i en lang periode, men Finland beholdt likevel sin demokratiske statsskikk.

Danmark og Norge ble okkupert av Tyskland i 1940. De allierte svarte med å okkupere Island, Færøyene og Grønland.

Sverige unngikk direkte krigshandlinger og opprettholdt formelt sett nøytraliteten, men tilpasset seg i praksis den sterkeste parten (først Tyskland, og senere de allierte).

Sammenlignet med store deler av Europa hadde Norden likevel sluppet billig unna krigen, og den sterke økonomiske utviklingen i etterkrigstiden kan delvis forklares med denne gunstige posisjonen.

Samtidig tvang de nye motsetningene i verdenspolitikken under den kalde krigen frem avklaringer.

Mer enn noensinne var landene i Norden avhengige av å orientere seg etter sterkere makter for å opprettholde sin suverenitet.

Et forsøk på å danne en nordisk forsvarsforbund mislyktes og Danmark, Island og Norge deltok i 1949 da NATO ble opprettet.

Sverige og Finland beholdt sin nøytralitetspolitikk, men Finland hadde i praksis begrenset handlingsrom i forhold til Sovjetunionen, og Sverige samarbeidet i praksis nært med den vestlige alliansen.

Det samarbeidet som ble etablert gjennom Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd fremmet på mange måter bevegeligheten og samholdet i Norden, men omfattet aldri utenrikspolitikken.

Økonomien og den europeiske integrasjonen

Økonomisk sett var de fem små landene sterkt avhengige av utenrikshandelen og måtte også her ta stilling til hvilke allianser de skulle støtte.

I starten orienterte alle seg likt ved å delta i EFTA heller enn i det mer forpliktende samarbeidet i EEC, men da Storbritannia gikk inn i EEC (senere EU) i 1972 ble Norden delt.

Kun Danmark ble medlem i 1972, mens medlemskapet ble avvist i en folkeavstemning i Norge.

Avveiningen mellom nasjonal suverenitet og økonomisk utbytte av medlemskap er blitt diskutert intensivt i flere tiår.

Finland og Sverige ble EU-medlemmer i 1995, mens nordmennene på nytt stemte imot medlemskap.

Island står imidlertid også utenfor, i likhet med Færøyene og Grønland, som siden henholdsvis 1948 og 1979 har hatt omfattende selvstyre innenfor den danske staten.

I Finland, Norge og Sverige finnes det også autonome organer for samene, selv om de ikke har noe territorielt selvstyre.

Det at Finland kunne ta skrittet inn i EU, som nøytralitetspolitikken tidligere har hindret, skyldtes at den nye internasjonale situasjonen etter den kalde krigens slutt.

Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens sammenbrudd var det ønskelig og mulig med brobyggende arbeid innenfor større deler av Europa.

De nordiske landene engasjerte seg sterkt for de baltiske landenes selvstendighet og har nå nære bånd med dem.

Som region har Norden både blitt styrket og svekket i det nye Europa. Samarbeidet i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har fått en mer kulturell og mindre politisk profil, ettersom landene har valgt forskjellige løsninger i forholdet til EU.

Utenrikspolitisk har likevel alle de fem landene lagt seg tett opptil Europa og har deltatt humanitært, og i enkelte tilfeller i militære aksjoner, langt fra hjemlandet. Alle har f.eks. hatt tropper eller sivilt personell (Island har ingen militære styrker) i Afghanistan innenfor den NATO-ledete alliansen.

En europeisk region i en global verden

Den økte globaliseringen merkes også gjennom stor innvandring. Etter andre verdenskrig forekom det en omfattende arbeidsinnvandring, spesielt til Sverige. Mange andre nordboere, spesielt finlendere, utvandret også da til det økonomisk sterke Sverige.

Etter 1970 har flyktningeinnvandringen vært stor, og i dag er samtlige land mer eller mindre multikulturelt sammensatte. Særskilt har innvandringen og flyktningestrømmen fra muslimske områder de siste tiårene skapt debatt.

Her er forskjellene innenfor Norden store. Danmark har i stor grad svingt inn på en ytterst restriktiv utlendingspolitikk, mens de andre landene i varierende grad, og i størst grad i Sverige, har fortsatt å ta imot relativt store flyktningegrupper.

I hele Norden føres det i dag en livlig diskusjon om den mer eller mindre vellykkede integreringen av de nye medborgerne, der enkelte snakker om trussel mot den egne nasjonaliteten, mens andre peker på faren for fremmedfiendtlighet og nasjonalisme.

Tidlig på 2000-tallet finnes det fortsatt mange felles bånd mellom de fem nordiske landene Færøyene, Grønland og Åland.

De er alle velferdsstater med en stor offentlig sektor, de preges av et stabilt parlamentarisk demokrati, lite vold, utstrakt likhet mellom kjønnene og et organisert arbeidsmarked.

Som region i Europa vises deres fellestrekk kanskje best i slike hverdagslige foreteelser som den utbygde barneomsorgen og den høye andelen kvinner i arbeidslivet.

Som politisk region er Norden i dag en mindre fremtredende enhet. Kanskje er det mulig å hevde at i dagens krympende verden utgjør hele Europa én region.

Uansett sliter alle de nordiske landene med å orientere seg i en ny, global verden, og det skal bli interessant å se om de velger like eller forskjellige løsninger.