På 1700-tallet lyktes de nordiske statene å balansere i storpolitikken, men revolusjons- og Napoleonskrigene endret dette.

Sverige mistet sine siste tyske besittelser, og i 1809 erobret Russland den østre delen av Sverige og omgjorde området til det delvis selvstyrte storfyrstedømmet Finland.

Sverige erobret i sin tur Norge fra Danmark i 1814, men etter ett norsk opprør fikk Norge en veldig selvstendig stilling i personalunion med Sverige.

Island, Færøyene og Grønland (som ble rekolonisert på 1700-tallet) forble likevel danske områder. Norden fikk nye grenser.

Kommersialisering og industrialisering

På 1700-tallet startet en markert utvikling innenfor landbruket. Nye metoder og økt privatisering av jorden gjorde det mulig å produsere mer.

I Danmark ble godssystemet avviklet og landbruket ble i økende grad basert på selveiende bønder, i likhet med resten av Norden.

Folkemengden vokste i hele Europa og det var stor etterspørsel etter matvarer. Den økonomiske veksten fortsatte midt på 1800-tallet over i en begynnende industrialisering.

De viktigste grenene i den nordiske industrialiseringen var tre- og papirmasseindustrien i Finland og Sverige, metallindustrien og de kjemisk-tekniske industriene i Sverige og Norge, matvareindustrien i Danmark og fiskeriet i Norge og på Island.

Med industrialiseringen og liberaliseringen av den internasjonale handelen ble den nordiske regionen enda fastere knyttet til det øvrige Europa.

Demokratiseringen

Med landbrukets kommersialisering og industrialisering fulgte nye sosiale forhold og nye samfunnsgrupper som landarbeidere, industriarbeidere, tjenestemenn og kapitaleiere.

De gamle politiske formene kom i stadig større utakt med hvordan samfunnet så ut. Fremveksten av et moderne politisk system, demokratiseringen, skjedde i forskjellig takt i de forskjellige landene. I Norge ga allerede grunnloven fra 1814 en ganske omfattende stemmerett til voksne menn og en sterk stilling til parlamentet og Stortinget.

I Danmark ble eneveldet styrtet i en fredelig protestaksjon og ble etterfulgt av en relativt demokratisk forfatning i 1849. I Sverige ble firestendersriksdagen erstattet av en valgt riksdag i 1866.

I Danmark og Norge utviklet det seg raskt et partivesen. Men at regjeringens sammensetning skulle bestemmes av majoritetsforholdene i parlamentet – parlamentarisme – var langt fra selvklart.

Liberale grupper førte en seig kamp mot de konservative for å utvide demokratiet. I 1884 ble parlamentarismen gjennomført i Norge, i 1901 i Danmark, men først i 1918 i Sverige.

Allmenn og lik stemmerett for menn og kvinner kom enda senere; mellom 1906 i Finland og 1921 i Sverige. Siden da har de politiske systemene i hele Norden vært veldig like og basert på et parlamentarisk flerpartisystem.

Nasjonalismen tegner om kartet

I tiden etter den franske revolusjonen ble den moderne nasjonalismen født i Europa. Hvert folkeslag anså seg for å være unikt og hadde nærmest et ansvar for å utgjøre en egen stat, en nasjonalstat.

Nasjonalismen preget også Norden og førte til store forandringer, spesielt i andre halvdel av 1800-tallet.

Blandingen av dansk og tysk befolkning i Slesvig-Holstein, som hadde fungert uten problemer i flere århundrer, skapte nå motsetninger.

Da danskene forsøkte å integrere Slesvig i Danmark samlet de tyske statene seg under Preussens ledelse og beseiret Danmark i 1864. Danmark ble tvunget til å avstå hertugdømmene.

Samtidig utviklet det seg en sterk nasjonalisme på Island, som gradvis, med fredelige midler, kjempet til seg økt selvstyre. Til slutt ble Island en suveren stat i 1918, men fortsatte i personalunion med Danmark (til 1944).

I Finland hadde den autonome stillingen under russisk styre fungert ganske friksjonsfritt til sent på 1800-tallet, men med den stigende russiske nasjonalismen og forsøkene på å russifisere Finland vokste det frem en finsk nasjonalisme som ble gjort enda mer komplisert av motsetninger mellom svensk- og finsktalende finlendere. Her kom det til voldshandlinger, som for eksempel mordet på den russiske guvernøren Bobrikov i 1904.

Under den russiske revolusjonen løsrev Finland seg fra Russland i 1917 og utropte seg til en republikk, hvilket ble akseptert av bolsjevikregimet i Russland.

Både svensk og finsk ble gjort til offisielle språk, og det helt svenskspråklige Åland fikk i 1922 indre selvstyre.

Den norsk-svenske unionen hadde også fungert relativt godt til den gryende nasjonalismen på andre halvdel av 1800-tallet skapte motsetninger.

Stemningen var opphetet da nordmennene i 1905 ensidig erklærte unionen for opphørt, men både svensker og nordmenn kunne etter forhandlinger til slutt bli enige om en fredelig oppløsning.

De relativt fredelige resultatene av nasjonalitetskampene i Norden skiller denne regionen fra mange andre i verden og er et tegn på den lave graden av vold som har preget den nordiske politiske kulturen de siste århundrene.