Gjennom handel ble Norden stadig mer integrert i Europa og samholdet ble mer likt det kontinentaleuropeiske. I senmiddelalderen var hele Norden politisk forbundet i den løse Kalmarunionen.
Norden ble en del av den vestlige kristendommens Europa, men en region med visse særtrekk.
Samholdet var litt komplisert. De aller fleste menneskene levde som bønder. Samfunnseliten var liten, kongene hadde ikke noen egentlig forvaltning til disposisjon, det fantes ingen profesjonell hær og nesten ingen byer.
I løpet av middelalderen ble Norden gradvis mer likt resten av Europa.
Da kongemakten ble styrket på 1100- og 1200-tallet ved at bøndene ble skattlagt, kunne stormennene bli fritatt fra skatt mot at de gjorde krigstjeneste for kongen.
Slik ble det skapt en adel som baserte sin makt på å være stridende til hest, eie mange bondegårder og kreve inn avgifter av bøndene, samt styre rikene sammen med kongen.
Vikingtidens handel ble bestyrt av bondehøvdinger med deres langskip. På 1100- og 1200-tallet hadde det store oppsvinget for den europeiske fjernhandelen, som startet et par århundrer før i Middelhavet, nådd helt til Norden.
Formidlerne var tyske kjøpmenn i det såkalte Hansaforbundet. Lübeck ved den tyske Østersjøkysten ble en kommersiell og politisk stormakt i Norden.
Det ble anlagt mange byer i de sørlige og midtre delene av Norden. Fra Norden ble det eksportert råvarer som tømmer, jern og pelsverk, og omvendt ble det importert manufakturvarer og salt fra kontinentet.
Politisk var de tre rikene nært sammenflettet. Kongeættene var inngiftet med hverandre og landene vekslet stadig på å krige med og mot hverandre.
Både dansker og svensker bedrev lenge korstog mot de hedenske folkene ved Østersjøens sør- og østkyst. Det danske riket strakk seg en stund også helt til dagens Estland.
I en periode på 1300-tallet hadde Norge, Sverige og Skånelandskapet felles konge.
Fra slutten av 1300-tallet til starten på 1500-tallet var hele Norden forent i den såkalte Kalmarunionen. Dette var en løs personalunion hvor hvert rike ble styrt etter egne lover og sin egen elite.
Slik sett var den typisk for tidens Europa, med unioner som Polen-Litauen og Catalonia-Aragon (Spania). Men til forskjell fra disse utviklet ikke Kalmarunionen seg til en fastere statsdannelse.
I takt med tidens strømninger i Europa forsøkte unionsmonarkene å utvide makten sin, noe som førte til motstand fra adelen og kirkens ledere i de respektive landene. Selv bøndene motsatte seg økte skatter. Sverige holdt seg i lange perioder i praksis utenfor unionen.
Kalmarunionen, som hadde som formål å skape fred i Norden, førte i stedet til stadige innbyrdeskriger. Til slutt sprakk unionen definitivt i en rekke kriser og tronstridigheter på begynnelsen av 1500-tallet.