I denne epoken bestod Norden av to stater, Danmark-Norge og Sverige.

Norge forble i union med Danmark og fikk etter hvert en underordnet rolle. Dermed lå også de gamle norske områdene Island og Færøyene under Danmarks krone.

Der hørte også de forente hertugdømmene Slesvig-Holstein på grensen mellom Danmark og det tyskromerske riket til.

Derimot var kontakten med Grønland gått tapt og nordboerne der hadde dødd ut.

Som før inngikk dagens Finland i det svenske riket.

Ulik stilling for bøndene

Økonomisk og sosialt var Norden delt langs andre linjer enn de politiske.

Selve Danmark og Slesvig-Holstein fikk en samfunnsstruktur som ble stadig mer lik de nordlige og østlige delene av Europa, med mektige godseiere og bønder som var underordnet disse, en agrarøkonomi innrettet på matvareeksport.

Norge og Sverige (med Finland) var preget av en friere stilling for bøndene, svakere adel og en mer differensiert økonomi hvor metall- og trevareeksporten spilte en økende rolle. Politisk ble begge sentraliserte og veldrevne stater med en sterk sentralmakt.

I Danmark styrte kongen sammen med det høyadelige riksrådet helt til det ble innført kongelig enevelde i 1660.

I Sverige beholdt firestendersriksdagen, med representanter for adel, prester, borgere og bønder, en relativt sterk stilling.

Luthersk fundamentalisme

Ved etableringen av de tidligmoderne statene Danmark-Norge og Sverige var det viktig at den lutherske reformasjonen allerede hadde blitt gjennomført.

Kirkens rikdommer ble overført til staten og statsmakten fikk utvidet legitimitet som voktere av den rette religionen.

Slik innordnet Norden seg i den protestantiske leiren i den nå religiøst delte vestlige kristendommen. Det innebar også en viss kulturell isolasjon.

Renheten i troen ble viktig i perioden hvor det ble praktisert ortodoks lutheranisme, og Norden har religiøst sett fortsatt å være en ganske homogen, protestantisk region, også etter at religionsfriheten ble innført på 1800-tallet.

I denne perioden ble det også bedrevet intensiv misjonering mot samene i den nordlige delen av Norge og Sverige, etter hvert som disse i stadig større grad ble dratt inn i statsmaktens nett.

Gjestespill på verdensarenaen

På 1500-tallet og fremfor alt 1600-tallet ble Norden for alvor dratt inn i den europeiske storpolitikken. Kampen om dominans over Østersjøen og områdets rike handel raste mellom Danmark-Norge og Sverige og gikk tidvis ut over nabolandene.

I lengden ble det Sverige som lyktes best og la under seg kysttraktene i dagens Russland, Estland og Latvia, og etter Tredveårskrigen også Pommern og andre nordtyske områder.

Sverige fremtrådte som en europeisk stormakt. I krigen midt på 1600-tallet ble Danmark-Norge tvunget til å avstå store områder til Sverige, nemlig Gotland, Blekinge, Skåne, Halland, Bohuslän, Härjedalen og Jämtland. Disse områdene har forblitt i svensk besittelse.

Norden og Østersjøområdet hadde lenge fungert som en ganske adskilt region innenfor den europeiske politikken, men ettersom Østersjøhandelen ble stadig viktigere og likevekten i Norden ble truet gjennom den svenske fremmarsjen rettet stormaktene sin interesse mot Norden.

Det viktigste resultatet av de svensk-danske krigene ble dermed at ingen av partene fikk overtaket. Stormaktene, spesielt Nederland og Frankrike, satte en stopp for den svenske ekspansjonen og ville ikke tillate en større dansk revansj.

Verken Sverige eller Danmark-Norge vant og dermed ble ingen av dem sterke nok til å fortsette å spille en viktig internasjonal rolle.

I Den store nordiske krig mistet Sverige de fleste besittelsene utenfor det gamle Sverige (med Finland). Russland og Preussen ble nye stormakter i Nord-Europa.

Norden skulle for fremtiden bestå av småstater som var avhengige av å manøvrere forsiktig i et stormaktssystem og ha gode allierte for å beholde sin integritet og suverenitet.