Carl Jóhan Jensen: Eg síggi teg betur í myrkri

Tittelen på Carl Jóhan Jensens roman Eg síggi teg betur í myrkri er et sitat fra Emily Dickinsons dikt I see thee better – in the Dark. Diktlinjens paradoks peker på romanens dobbelte lag, handlingens og ideens.

Inspirasjonen til romanens hovedperson er den islandske dikteren Einar Benediktsson (1864–1940), som foruten å være dikter også var en mann med store nasjonale visjoner om hva han kunne utrette for en modernisering av Island. Hans planer for utvikling av Islands industri fikk en ublid skjebne, men de sprang ikke desto mindre ut av en storslått vilje. Og med romanens gjentatte henvisninger til Schopenhauers filosofi er det nettopp forestillingen om vilje og værensom er en underliggende fortelling. Einar Benediktsson oversatte dessuten litteratur til islandsk fra andre språk, og i romanens sammenheng har det betydning å nevne at han oversatte Henrik Ibsens Peer Gynt, som på islandsk kom til å hete Petur Gautur.

I romanfiksjonen heter hovedpersonen Benedikt Einarsson, og historien begynner 25. august 1939 om bord på s/s Lyra på vei nordover fra Bergen. Romanens komposisjon er fragmentarisk, springende i tidsperioder, snart i realistiske tilbakeblikk, snart i mer drømmeaktige beskrivelser. Men sentralt som forankringspunkt er øyeblikket på Lyras dekk.

I likhet med dannelsesromanen legger denne romanen vekt på å belyse det slektsmessige opphavet, og i første del får vi en beskrivelse av faren Einar Thorsteinsson, sysselmann og alltingmann, og frú Ása, moren, og deres liv og samliv.

Benedikt, romanens hovedperson, som er oppglødd av nasjonalfølelse og inspirert av den industrielle revolusjonens tanker om det moderne samfunnet, har store planer om å bygge havner, kraftverk og fabrikker for å vekke Islands vilje og evne til selvstendighet. Med disse planene reiser han ut i Europa for å skape interesse og finne finansiering for å utføre planene. Han er blant annet i London, Paris og Berlin, og i fortellingen om hans liv er det mange historier, noen mørke og voldsomme, andre morsomme og ironiske, alle imidlertid ganske fantastiske, fortalt med en veldig sans for detalj og drama. Fortellingen spiller på det groteske, men også på de sarte poetiske øyeblikkene.

Benedikt har, i likhet med forbildet Einar Benediktsson, oversatt Peer Gynt til islandsk, og det kjente skuespillet ligger som en slags grunnform i romanen. Benedikt og Peer ligner hverandre på mange måter og har felles skjebne. De står begge i tidas motstridende strømninger, den svinnende romantikken og det nye – moderniteten og det industrialiserte samfunnet. Strømningen som driver dem, er romantikken, men verdenen som møter dem på veien, er en helt annen verden enn romantikkens. Romanens underliggende fortelling om vilje og lidelse kommer blant annet til uttrykk i smertefulle møter med en uomgjengelig virkelighet. Benedikt reiser dermed gjennom tida og historien og er til slutt en mann trett til døden. I solstolen på Lyras dekk gjenoppleves alt det som livet har trukket ham gjennom, og da Helga går ut på dekket og ender hans liv, er det målbevisst ro, men også medfølelse og miskunnhet over gjerningen. Selve dødsøyeblikket på Lyras dekk er poetisk storslått.

Språket i romanen er helt og fullt forfatterens eget poetiske språk. Kunstverket i seg selv. Poetisk språk er et språk som åpner dørene til det som er noe annet og mer enn bare det å gjennomgå et historieforløp. Det kjæles for hvert ord i bestrebelsen på å framkalle lys og skygger, engler og djevler som ikke er på langt nær så synlige i et forslitt hverdagsspråk. Romanen bærer språklig preg av at forfatteren er dikter, kanskje først og fremst det, og at grensene mellom sjangerne dikt og roman ikke later til å være så viktige for ham når det gjelder det språklige uttrykket i verket.