Pajtim Statovci

Pajtim Statovci ble født i Kosovo i 1990, kom til Finland som toåring og vokste opp i Borgå. Hans første roman, Kissani Jugoslavia (2014; Katten min, Jugoslavia, Gyldendal 2015, oversatt av Turid Farbregd) var et umiddelbart gjennombrudd. Den ga Finlands litteratur en ny motivkrets, Europas krigsherjede sørøstre hjørne og personer som virret mellom identiteter og kulturer. Statovci er en mester på det finske språket. Tekstene hans er eksepsjonelt fargesterke, flerdimensjonale – stedvis er så godt som hver setning, hver metafor overraskende og åpner opp nye vyer. Statovcis andre roman Tiranan sydän (2016; Tiranas hjerte, Gyldendal 2018, oversatt av Turid Farbregd) ble i 2019 nominert til USAs National Book Award i kategorien oversatt litteratur. Bolla (2019; Kongenes land, kommer på Gyldendal i mai 2021, oversatt av Turid Farbregd. Deretter følger utgivelser i Sverige på Norstedts, Tyskland på Luchterhand, Italia på Sellerio, Nederland på De Geus, USA på Pantheon og England på Faber & Faber) ga ham Finlandiaprisen som den yngste mottakeren noensinne.

I begynnelsen av romanen defineres Bolla: 1. gjenferd, usynlig, udyr, djevel, 2. ukjent dyreart, ormelignende skapning, 3. utenforstående. Leseren møter alle disse kategoriene, i en eller annen form. Fortelleren, kosovoalbaneren Arsim, er stort sett en alt annet enn trivelig type.  En omflakker og wannabe-forfatter som har havnet i et konvensjonelt ekteskap. På en kafé møter han Milos, og et forhold flammer opp. Serberen Milos studerer medisin ved universitetet i Pristina, dit albaneren Arsim ikke lenger har adgang. Mens Arsim og Milos er midt i sin rystende sommerromanse, tetner krigstrusselen til. Mengden soldater i gatene øker, albanernes livsrom innskrenkes, og nyhetene om tyranni og vold blir stadig flere. Til slutt er flukt den eneste muligheten for Arsims familie.

De havner i en forstad til en millionby i nord. Arsims liv i periferien fortsetter, og han kan heller ikke tilpasse seg det lokale kosovoalbanske miljøet. Han blir til en tankespredt, til og med voldsom familiefar, og forholdet til kone og barn er som regel fjernt og uten forståelse. Til slutt roter han seg inn i fengselsdom og utvisning. «Bra», er hans spontane reaksjon når dommen leses opp. Familien blir værende, Arsim sendes tilbake til Pristina. Nå handler livet om å greie seg fra dag til dag og lete etter den elskede. Plutselig flimrer Milos’ ansikt forbi i en tv-dokumentar. «Det er som et under, som en drøm – som om en majestetisk, tohodet ørn skulle fly inn i en pyntet festsal og eksplodere over menneskene og bli til et regn av sedler.» Men historien tar igjen en uforutsett vending. Det som krigen har knust, kan ikke lenger repareres.

Parallelt med Arsims fortelling løper Milos’ notater som han har skriblet ned på sykehuset etter krigen. De beskriver en annerledes historie. Vold, utnyttelse og hat. Tekstene er produktet av et knust sinn; hva som er sant i dem, og hva som er fantasi, blir stående åpent. Men en kan ikke ta feil av det uformelig hatet som retter seg mot alt og alle. Krigen konkretiseres, det samme gjelder alle de forskjellige grunnene til at mennesker slutter seg til hæren for en grusom borgerkrig.

Historiens tredje hovedperson, Arsims kone Ajshe – som bare ses gjennom forteller-Arsims ofte irriterte øyne – vokser ubemerket fra den tradisjonelle rollen som albansk hustru («som en tapet») til en nærmest klassisk sterk mor. Hun orker å kjempe seg til en plass i det nye miljøet, orker å bli sint for hvordan barna hennes behandles, orker å krangle med skolen, holder ut med den fjerne og lunefulle ektemannen. Arsim ser kona si for siste gang på en kafé i Pristina, dit hun kommer med skilsmissepapirene han skal undertegne. «Hun ser ikke ut som seg selv. Eller så er det tvert om, nå ser hun nettopp ut som seg selv, endelig.»

Statovci tryller fram en optimistisk finale på den dystre historien sin. Arsims studier fortsetter, den første fortellingen hans publiseres, og kanskje også han en dag ser ut som seg selv, endelig.