Mette Vedsø

Det var visstnok en leder i det svenske Bazar masarin, 2016:2, Häst är bäst, som fikk Mette Vedsø til å gå i gang med denne hesteromanen. “I dag gir hesteboksjangeren barn, og unge, en verden å gå inn i og finne redskaper til å skape, eller finne, en identitet”, står det i lederen, og det er i aller høyeste grad dette Mette Vedsø får til i sin roman.

Vi følger de to vidt forskjellige 13 år gamle venninnene Naja og Vanessa, som blir kalt Taxa. De passer hver sin hest, som spiller inn med hver sitt gemytt. De snakker sammen om det morsomme, om det alvorlige, og med de polske stallkarene som ikke helt behersker dansk. Naja kommer fra et pent middelklassehjem, mens Taxa kommer fra høyblokkene. Moren til Naja har et lett skjult ønske om å være bestemmende, mens moren til Taxa nærmest er fraværende.

Taxa har fått mensen, interesserer seg for gutter, røyker og er mer utviklet enn Naja, og gjennom små tegn merker vi at vennskapet dem imellom avvikles – eller utvikles. Dette er vakkert antydet av bokas designer, som har plassert en avblomstret løvetann på omslaget og over sidene, med frø som svever av sted. Det er disse frøene som enten forgår eller slår rot og blir altdominerende. Vi bruker blomsten til å vise hvor mange kjærester vi har. Vi vet at fnokkene flyr dit vinden tilfeldig fører dem. Og vi vet hvor uutryddelige de er. 

Mette Vedsø bruker et språk som er så enkelt og knapt, så presist og antydende på samme tid, at man som leser lett føler at boka er mye større enn den er, fordi det dukker opp så mange følelser og så mye liv opp fra rommet mellom linjene.

Det er en poetisk og samtidig realistisk fortelling som rykker leseren ut av den spesielle trygghetssonen som finnes når man kjenner svarene. Her må man – sammen med hestene – være vitne til ømheten og usikkerheten som finnes i et vennskap mellom to jenter som i utgangspunktet bare har hesteinteressen felles.

Dette er en bok som gir hestelitteraturen den aller fineste plassen i bokstallen! Men den er samtidig en roman som er langt mer enn en hestebok; den sprenger hesteboksjangeren.

Vi møter de to jentene i “en verden” der de kanskje kan “finne redskaper” til å finne seg selv. Og – hvem vet – hverandre?