Ida Jessen

Ida Jessen skriver om forholdet mellom mennesker. Der det er mest intenst, der det gjør mest vondt. I en prosa som på den ene side snakker med dempet stemme, på den annen side kan skeie ut i det komiske og anekdotiske og har en høyst energisk framdrift. I novellesamlingen Postkort til Annie handler det om forholdet mellom mann og kvinne og forholdet mellom mor og sønn. I sentrum står ofte en kvinne og ofte i brann, forlatthetens brann, forelskelsens brann, det uforløste begjærets brann, morskjærlighetens feber. Sønnene er ofte uregjerlige, rett og slett voldelige, og mødrene er forelsket i dem. Mennene er ofte slappe, og kvinnene forelsker seg i dem likevel.

Jessen eksellerer i formuleringer som kort og konsentrert sammenfatter en hel tilstand eller situasjon: en sorg, et ekteskap, en forelskelse, en dansk turistby ved havet. Når det om to små jenter som nettopp har mistet moren, står: ”Håret flettet av en usikker hånd”, og hele morens fravær finnes konsentrert i fraværet av den sikkert flettende morshånden. Når et forhold mellom ektefeller oppsummeres i denne replikken: ”Ja, hvordan snakker man om sin ektefelle? Man sier vi.” Når en glødende forelskelse og det som følger av den, kan fortelles med en enkelt setning og et ekko: ”… og de feide rett inn i en omfavnelse som varte i mange, mange år. En omfavnelse.” Når hele begjærsøkonomien i den lille turistbyen får et konsentrert bilde i ”bakerens dødbakte kanelboller”. Når kvinnen er redd for å bli forlatt av mannen, men også lengter etter å bli fri ”ikke for ham, men for sitt håp til ham.”

De fleste av novellene er skrevet i tredjeperson, men med en forteller som fletter seg inn i hovedpersonens perspektiv, bortsett fra den lange krimnovellen ”Desember er en grusom måned”, der fortelleren i høyere grad svever over vannene, fra den ene skikkelsen til den andre, i en kaleidoskopisk komposisjon som skaper en høy grad av spenning.
Jessen er en mester i suspense. Bare én av novellene rommer en desidert mordgåte som leseren i høy grad selv må løse, men alle har de en høy puls, et tilbakeholdt åndedrett, noe gåtefullt som ikke nødvendigvis finner en løsning. Hvem er den mystiske mannen som morens 20 år gamle sønn flytter ut til på landet i ”Mor og sønn”? Hvorfor vil sønnen Sofus ikke ha noe med sine foreldre å gjøre i novellen ”En krangel”? Hvorfor skjuler herr og fru Saugmann helt fram til begravelsen hennes at hun har en datter som ligner henne på en prikk? En sitrende energi driver oss nysgjerrige fram gjennom fortellingene, men vi får ingen klare svar eller løsninger.

Ofte skifter novellene fokus: Noe som ser ut som historien om det fatale møtet mellom en sinnssyk kvinne og en buss, blir til historien om det fatale møtet mellom en ung mann og en ung kvinne. Noe som ser ut som historien om et par som er på kant med sin voksne sønn, blir til historien om en brennende kvinnekropp som ikke blir forløst. Noe som ser ut som historien om et vennskap som overlever en skilsmisse, blir til historien om et døende ekteskap som overlever en venninne. 
I tittelnovellen ”Postkort til Annie” får vi vite at hovedpersonen som ung ble betraktet som ”altfor godtroende”, ”snill og naiv”, men at hun selv følte seg ”gjennomtrukket av en beinhard kynisme som kom fra hennes eget hjerte, og som fikk henne til å se tvers gjennom de menneskene hun var sammen med, og tvers gjennom seg selv”. Dette portrettet kan synes å innfange en dobbelthet ved novellenes fortellerperspektiv generelt: Et blikk som på den ene side betrakter skikkelsene vennlig og kjærlig, på den annen side iakttar og gjennomlyser dem ganske nøkternt.

Postkort til Annie er høyintens psykologisk realisme, men har også noe av drømmens klare gåtefullhet over seg. Som et sterkt og uavristelig drømmebilde festner seg den scenen der den eldre kvinnen (”hun har nådd den alderen der kvinner har en tendens til å bli gjennomsiktige”) besøker sin bevisstløse, voksne, forbryteriske sønn på sykehuset, og han plutselig slår øyet opp: ”Det er Mogens’ øye, mørkt og forskende. Det er som om han ser på henne med en kunnskap fra en annen verden. Sånn så han også på henne da han var nyfødt, med sine grunnende mørke øyne.”

Med disse novellene briljerer Ida Jessen i sin litterære utforskning av de sterke båndene mellom mennesker, hvordan de knyttes, hvordan de brytes. Det er eksistensiell og psykologisk klokskap i novelleform. Men det er også høyenergisk prosa med en sitrende framdrift i språk og komposisjon, en på én gang dempet og fandenivoldsk fortellertone, en overbærende humor og drømmeklare, gåtefulle bilder. 

Lilian Munk Rösing, Asger Schnack