Jon Fosse: Trilogien: Andvake. Olavs draumar. Kveldsvævd

Jon Fosse
Photographer
Tom A. Kolstad
Roman, Samlaget, 2014

Jon Fosse, født 1959, er internasjonalt anerkjent som dramatiker; i mer enn tusen ulike oppsetninger har hans teaterstykker vært tolket på scener i Europa, Asia og USA. Samtidig har Fosses romaner i hjemlandet vært regnet som like betydelige, med hovedverk som Morgon og kveld (nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2001) og Det er Ales (2004).

Trilogien samler tre fortellinger om et ungt par, Asle og Alida. I første del, Andvake, er paret på vei gjennom et Bjørgvin innhyllet i historisk tåke, for å finne et rom der Alida kan føde deres barn. Tiden ligger langt fra fast: Snart synes vi å være på 1800-tallet, snart klinger middelalderens seder og skikker gjennom Bjørgvins gater. Et uhell – eller er det en forbrytelse? – endrer historiens gang. Men det er ikke før i andre del, Olavs draumar, vi ser de fulle konsekvensene for paret og deres nyfødte sønn. I trilogiens siste del, Kveldsvævd, treffer vi igjen Alida, idet hun forsøker å skape seg et nytt liv, og gjennom etterkommerne deres får vi vite mer om hva som skjedde med Alida, Asle og barnet.

De tre delene utgjør til sammen knapt tre hundre sider prosa. Likevel forteller de gjennom fortettede tablåer en historie som strekker seg over generasjoner og århundrer. Jon Fosses arbeider blir ofte karakterisert som repetitive og dvelende, men som andre Fosse-tekster rommer også disse korte fortellingene et vell av dramatiske hendelser: Her er død og drap, barn og voksne som mister hverandre, brutalitet fra myndighetspersoner, men også i helt nære forhold. Hovedpersonene blir kanskje utsatt for krenkelser – men er ikke selv hevet over å krenke når behovet for grunnleggende livsnødvendigheter bare er stort nok.

Fra de tre episodene trer det frem et helhetlig forløp. Forbrytelsen i bok én, dens blanding av krim og evangeliepastisj, tar seg annerledes ut når vi har fått hele historien: Den er både løftet inn i visjonsdiktningen og tatt fullstendig ned på jorda.

Alt Fosse skriver er kjennetegnet av en særegen kombinasjon av enkelhet og kompleksitet. Det kommer ikke minst til syne i hans mye omtalte bruk av gjentakelser. At personene gjentar de samme mantraene i ulike situasjoner, kan leses som uttrykk for hvor få ord en kan greie seg med, hvor begrensede uttrykk en har til rådighet, eller som et tegn på hvordan historien alltid gjentar seg. Ser man nøyere etter, oppdager man imidlertid at frasene for hver gang de gjentas, brukes på en litt annen måte, har fått tilført en annen betydning av alt som har skjedd i mellomtiden. Slik skaper repetisjonene et komplekst spill av mening utover den enkle gjentakelse av evige sannheter.

Verket er rikt på litterære og kulturhistoriske referanser. Andvake assosierer til evangelienes fortelling om de vordende foreldre som mangler husrom for seg og sitt barn. Olavs draumarspiller direkte på kristen visjonsdiktning og spesifikt på middelalderballaden Draumkvedet.I Kveldsvævd legges historien til ro med implisitte referanser til kristen mystikk.

Mye forblir i skyggene. Avslutningen synes for eksempel å føre historien nær vår egen tid og å legge seg tett opp til forfatterens egen historie. Men en nærmere granskning av detaljene forkludrer en lesning av verket som diktet familiehistorie; kronologi og generasjoner går ikke opp i noen historisk-biografisk enhet, det er snarere den suggestive fremmaning av fortiden som lag på lag av historier og skjebner, i forbindelser som veksler mellom det dunkle og det åpne, som er trilogiens fremste tema. Trilogien kan lene seg snart mot melodramaet, snart mot gnostisismen. Det er karakteristisk for Fosses kombinasjon av tradisjonalisme og formmessig nyskapning – begge disse sidene ved kunsten er favnet i en gjennomgangsfigur i verket og forfatterskapet: spelemannen.

Aller best er Trilogien der den på dynamisk vis makter å holde kategoriene som settes i spill – kunsten, religionen, familien og historien – åpne og i bevegelse. Samlet er summen av de tre fortellingene, som også trekker tydelige tråder til tidligere verk av Fosse, større enn de enkelte delene. Med sitt formale raffinement og utforskende forhold til historien utgjør Trilogiensamlet sett et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur.