Sigurður Pálsson

Sigurður Pálsson
Photographer
Jóhann Páll Valdmimarsson
Sigurður Pálsson: Ljóð muna rödd. Diktsamling, JPV Útgáfa, 2016

Sigurður Pálsson ble født på gården Skinnastaður i Öxarfjörður 30. juli 1948. Han debuterte som dikter i 1967 og var tett på å kunne feire 50-årsjubileum som forfatter da diktsamlingen Ljóð muna rödd (Digtet husker røsten, Forlaget Vandkunsten 2018, oversatt til dansk av Erik Skyum-Nielsen) utkom i 2016. Sigurður Pálssons forfatterskap spenner over romaner, skuespill, selvbiografier og manuskripter både for radio og tv, foruten et omfattende virke som oversetter.

Ljóð muna rödd er Sigurður Pálssons 16. diktsamling. De 15 foregående kan deles opp i fem trilogier. Man drar kjensel på velkjente temaer fra Sigurður Pálssons tidligere verk, samtidig som det dreier seg om en av dikterens mest personlige bøker. Sigurður Pálsson fikk i 2015 konstatert uhelbredelig lungehinnekreft. Sykdommen går som en tydelig og særdeles dramatisk tråd gjennom hele boka, der dikterjeget bruker ordet mot overmakten, døden.

Typisk for Sigurður Pálssons dikt er et spill mellom to poler: leken og ordstrømmen overfor strukturen. Ljóð muna rödd består av fire avsnitt som er navngitt etter naturkreftene, livets fundament.

Det første avsnittet har overskriften Eldur og skuggar (Ild og skygger), og i et innledende dikt med samme navn framtrer to av bokas nøkkeltemaer. Stemmen som gir boka tittel, opptrer allerede i andre linje, sammen med dikterjeget, som påkaller og minnes sine viktigste lærere, læremestrene Voltaire, Mozart og Nietzsche. Allerede her fornemmer vi at det er snakk om et personlig verk, og når stemmen innskjerper overfor oss at “en solrik glede” er den rette reaksjonen mot urettferdighet og vold, er tonen slått an.

I første avsnitt opptrer stemmen, ordene, diktet som en transformerende kraft, selv overfor en overmakt som døden, som uttrykkes i diktet Orð og draumar (Ord og drømmer), der døden holdes på avstand “mens det klare lys i august / forvandler drømme / til ord / forvandler ord / til drømme”. Samtidig er flyktigheten det eneste som er konstant: “ildens alfabet var i konstant forandring. På samme tid skabende og ødelæggende”.

I andre avsnitt, Jörð (Jord) legger mange dikt seg tett opp mot prosaformen. Diktene preges av tilbakeblikk der leseren fornemmer melankoli og sorg, men ikke savn. I diktet Fámenn eyja (En tyndt befolket ø) har døden rykket enda tettere på. ”Indbyggere i lande med talstærk befolkning bliver alene på dødslejet. Nøjagtig som jeg. Ingen millioner af landsmænd og -kvinder kommer dem til hjælp. Lige så lidt som mig.”

Verkets tredje del, Raddir í loftinu (Stemmer i luften), består av en diktserie med samme navn.Vi nærmer oss verkets kjerne, der dikterjeget stiller skjønnheten, poesien overfor død og glemsel, med skjønnheten som livets kjerne. Verselinjene kribler av gleden ved lek: “At være levende / er at bevare en munter spørgen / og undren / som vågner hver morgen.”

I verkets avsluttende del, Vötnin yfir, vötnin undir (Vannene over, vannene under), rekker dikteren seg mot det som måtte komme, vi går skritt for skritt ut på ubetrådte egner, det som venter hinsides døden. Metamorfosen nærmer seg, i bokas nest siste dikt oppløses selve dikterjeget og etterlater bare et ark papir med bokstaver.

Ljóð muna rödd er et fascinerende og dramatisk verk. Dikterens stemmer slår an en velkjent og på samme tid nyskapende tone, en tone som kommer fra menneskelighetens stemmegaffel. Dikteren er skjønnhetens og kunstens bannerfører overfor de destruktive kreftene, politiske så vel som naturens.

Stemmen i verket lyder dypsindig og vis, men ikke engang der den bringer oss et klart budskap, lyder den som en opphøyd lærer eller foreleser. Stemmen er ettertenksom, men samtidig spøkefull, skrøpelig, erotisk og sågar ertende. Og alltid menneskelig, helt fram til den siste metamorfosen.

Til tross for at verket er personlig, er det alt annet enn personbundet. Det tar for seg de evige lovene, menneskenes flyktighet over for døden og plikt til å ”varetage deres opgave / deres ædle opgave: // At synge en pragtode til det flygtige / Synger en savnets ode til det forsvundne / Synge en glædens ode til det endnu ukomne.”

Sigurður Pálsson døde av sin sykdom i Reykjavík høsten 2017. Han kjente til nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris, og var involvert i oversettelsen av verket til dansk.