Dager i stillhetens historie er den lavmælte historien om et aldrende ektepar, Eva og Simon. Simon er begynnende dement. Ekteparet har aldri snakket mye, og nå har Simon nesten helt sluttet å si noe.  De snakker knapt om nåtiden og hverdagens trivialiteter, og fortiden er lukket og låst. Ingen av dem har fortalt noen av de tre døtrene om Simons fortid.

Døtrene forsøker, med kjærlighet og irritasjon, å hjelpe foreldrene, og de oppfordrer moren til å sende faren på sykehjem. I stedet hyrer Eva en daghjelp, Marija fra Latvia, som i løpet av kort tid kommer til å bety mye for Eva og Simon. Mer og mer av deres liv dreier seg rundt Marija og hennes familie. Det tar brått slutt etter en replikk som flerrer åpent alt som er blitt holdt skjult.

Den aller første scenen er uhyggelig, og blir sittende i under lesningen av hele boken. Romanen er nesten så langt fra en thriller som det er mulig å komme, og den forhaster seg ikke med å si hva den har på hjertet, men likevel har den en suggererende spenning. Litt etter litt avdekkes biter av skjult fortid. Det er et familiedrama uten store ord, der det usagte sier mer enn det sagte.Lindstrøms språk er rent, enkelt og uten store fakter. Én kvalitet er den manglende påtrengenheten.  Dramaet som ligger under overflaten, kommer opp, men slår i stedet små sprekker i familiens hverdagstilværelse. Eva har allerede i det boken starter fått en ubehagelig avstand til livet:

Jeg ser meg rundt i huset, alt har sin plass her også, del av en orden. Det er så ryddig, som et museum eller en kirke, gjenstandene virker utstilt. Det er få av dem jeg fremdeles har bruk for, som har noen praktisk verdi. De tilhører sosiale ritualer som ikke lenger utføres i særlig grad, eller hvis de utføres, sjelden har noen betydning. De er redusert til en påfallende rekke av minner. Den gamle klokka over bordet, teserviset i skapet bak lukkede glassdører. Det er til og med mulig huset eksisterer for å huse disse tingene, i større grad enn det eksisterer for oss.

”Et lite mesterverk av en bok,”  skrev Dagbladet;  ”Ikkje berre ein suveren, men òg ein klok stilist,” skrev Dag og Tid.

Helene Uri