Titteldiktet er lagt i munnen på en undervannsarbeider i Nordsjøen langt inn i fremtiden, og språket han benytter, er slett ikke lenger norsk slik vi kjenner det:

Rimbereid nyeste utgivelse, Jimmen, er ett langt episk dikt der fortellerperspektivet veksler mellom en gammel arbeidshest, som taler et arkaisk norsk med røtter i eddadiktning og folkeviser, og hestens partner og herre, som taler Stavanger-dialekt. Handlingen foregår tidlig på 1970-tallet – i den tidlige oljealderen i oljebyen Stavanger – og de to er opptatt med å tømme befolkningens skylledunker (dunker med matavfall som frem mot 1970-tallet stod oppstilt ved siden av søppeldunkene) som deretter kjøres til grisebonden som bruker skyllene (eller syddrene, som det kalles på stavangersk) til fór. Én natt i uken er dessuten Jimmen og herren ute for å tømme det som ennå finnes av utedoer. Da gjelder det for nattmannen å være usynlig:

Og slik låter hesten Jimmen når den nyter å ha fri søndag morgen:

Rimbereids språkeksperimenter skaper helt nye muligheter for å utforske poesiens klanglige kvaliteter. Den gamle verden Jimmen og herren befinner seg i, går uavvendelig mot slutten, og blant diktets høydepunkter er episoden der de mislykkes med å dra en Morris Mini opp av en grøft, og avsnittene der de betrakter den første Condeep-plattformen på vei ut mot Nordsjøen. Om plattformen heter det:

Det som finnes av melankoli i slike scener, balanseres mot diktets store musikalitet og språklig oppfinnsomhet. I Jimmen ses historien nedenfra, men diktets uforutsigbare syner, dunkle drømmer og jordnære gleder lever et poetisk liv under og over og på siden av all prosaisk utvikling. Rimbereid er ikke bare den mest nyskapende norske poet for tiden, men også den mest konkrete, den som tydeligst dikter om hele samfunnet, hele den sosiale tilværelse.

Erik Bjerck Hagen