Side-alternativer

Henrik Nor-Hansen

Termin. En fremstilling av vold i Norge. Roman, Tiden Norsk Forlag, 2016.

Fotograf
Nina Kristin Nilsen

Henrik Nor-Hansen, født 1967, er en Stavanger-basert forfatter som debuterte med romanen Krater på krater i 1996. Debuten fikk mye oppmerksomhet, noe som ikke forhindret forfatteren i å skifte genre og utgi fem diktsamlinger i løpet av 00-tallet. De siste årene har han vendt tilbake til romanen, og Termin er således Nor-Hansens tredje roman siden 2012 – etter En redegjørelse for reisestipendet 2010 og En kort evaluering av psykososialt stress.

I likhet med de to foregående titlene er Termin en kortfattet beretning preget av fortellermessig distanse og en utpreget bevissthet om hvordan språk, psyke og sosial kontroll henger sammen. Nor-Hansens prosjekt utmerker seg som et av de mest egenartede og selvstendige i norsk litteratur per i dag.

Hovedpersonen, voldsofferet, heter Kjetil Tuestad og bor på Hommersåk i Rogaland, i den regionen som mer enn noen annen er påvirket og forvandlet av oljealderen i Norge. Livsskildringen begynner med voldsepisoden han blir utsatt for, den handlingen som gjør ham til et ”kasus”, og fortsetter over et spenn på nesten 20 år, romanens beskjedne omfang til tross. Bildet som tegnes, er av et ensomt, fragmentert og plaget liv. Bevegelsene i økonomien og arbeidslivet blir registrert og oppsummert med samme nøkternhet som de sporadiske innslagene av vold i nærområdet. Livet til Kjetil Tuestad i denne perioden – de fjerne og/eller flyktige relasjonene, privat så vel som profesjonelt, kontakten med ulike institusjoner – føres i et diagnostiserende språk som legger seg nær opp til loggen, rapporten, journalen. Den fortellende instansen er da også anonym; alt er bare språk, navnløst, registrerende, byråkratisk. Ingenting fortolkes eller menes uten at alle nødvendige forbehold tas: det ”skal ha vært” slik eller slik. Kjetil Tuestad ”mener å ha” følt eller opplevd ting.

Det Nor-Hansen oppnår på denne måten, er å skape tvil om hva selve volden består i. For den konkrete volden som gjengis, hvor ”blind” og vilkårlig den enn måtte fremstå som, kunne så lett ha vært beskrevet på en annen måte, som noe annet, i en annen kontekst. Vold finnes jo alltid. Den kan tas til inntekt for nær sagt hva som helst. Det briljante med Termin er derfor ikke at den sosioøkonomiske utviklingen i Stavanger-regionen kobles med forekomsten av vold, men hvordan distansen i selve språket og fortellingen etter hvert fremstår som voldens opphav, ja mer enn det – som selve volden. Dette livet kunne uansett hendelser ha vært noe helt annet, i et annet språk. Med et annet ”mottaksapparat”. Registreringen av Tuestads liv i omsorgssektorens byråkratiske, helgarderte termer finner sted først og fremst for å holde kasuset på avstand, kan vi få inntrykk av – ikke for å hjelpe verken ham eller noen andre til større innsikt i hvorfor ting skjer.

Det språket vi her er utlevert til, fremstår dermed også, indirekte, som en beksvart negasjon av romanens krav på å få modifisere og relativisere et saksforhold. I Termin blir selve ambivalensen, tvilen og usikkerheten – begreper som ofte har en positiv valør i litterære sammenhenger – skjevvrengt; usikkerheten og modifikasjonen blir et redskap for det anonyme overgrepet. Gjengivelsen av det som skjer med Kjetil Tuestad utgjør en egen form for vold nettopp gjennom sin relativisering, sin fraskrivelse av ethvert ansvar. Mediet er i sannhet budskapet.

Kontakt

Louise Hagemann
Telefon: +45 21 71 71 41
E-post: