Side-alternativer

Øivind Hånes

Øivind Hånes har med bøker som Permafrost fra 1998 og fjorårets Petroleum etablert seg som en betydelig romanforfatter, alltid med spørsmål om mulighetene for å leve våre liv "til det eviges ære / i menneskekår". Pirolene i Benidorm er intet unntak; her er konflikten mellom det å være tvunget til å eksistere innenfor det jerngrep nødvendighet og forpliktelser og vane har over hovedpersonen Gordon, engelsk atomingeniør og fuglefotograf, og et annen måte å leve på som gir et rikere og mer meningsfylt.

Motsetningen er tegnet tydelig som en konflikt mellom jernets tyngde og luftens letthet; mellom lokomotivene i Kaliningrad som synker ned i bakken, mens storkene letter og flyr ut over Østersjøen. Gordons liv er som støpt i jern; den fuglen han beundrer mest av alle og finner i skogområder utenfor Benidorm, pirolen, har luften og himmelen som tumleplass og vidt utsyn.

Romanen begynner med en beretning om da Gordon var elleve år og besøkte klassekameraten Tony ute på landet. Han er villig til å gjøre mye for å ha Tony som venn, og med luftgevær skyter han en stær, selv om han prøver å bomme. Senere tenker han på episoden som at han skjøt seg selv som 11-åring, og at handlingen var irreversibel – "det var rett i jern".

Tretti år senere kjemper han med å få kulen ut av kroppen, for mangt annet i barndom og oppvekst har bidratt til å støpe Gordons liv i jern. Med foreldrene har han besøkt alle de atomverkene som ble reist i Storbritannia fra 1960-tallet av, og fulgt sin fars råd om å bli atomingeniør, for slik å ha sikkert arbeid til evig tid. Han hadde sommerjobb på en iskjeksfabrikk, der Tony også jobbet en tid, og hans eneste forelskelse var i radmagre Susan, som Tony stakk av med.

På romanens nåtidsplan er Tony i Benidorm, i leiligheten han har arvet etter sine døde foreldre og som han ikke har vært i på 20 år, siste gang var i 1977. Han sluttet å være med foreldrene, og dro heller på fuglesafari i Dorset i sine ferier. Han planlegger å kvitte seg med leiligheten, for nå skal høyblokken hvor han bor i 21. etasje renoveres og oppgraderes. Dagene i Benidorm får Tony til å tenke over livet sitt, både når han sitter og ser ut over denne merkelige turistmaskinen som ikke minst nettopp engelskmenn har et spesielt forhold til, og når han alene går på leting etter den vakreste fuglen han vet om - pirolen.

Første gang han så den, var det en kunstig fugl – på hatten til en dame som besøkte skolen. Siden har han lest om og lett etter fuglen, som han får sett utenfor Benidorm. Men fuglen transformeres enda en gang - nå til kvinnen Tatjana fra Kaliningrad som søker tilflukt fra sine overgripere i leiligheten hos Gordon. Hun gir inntrykk av å bli holdt mot sin vilje, og Gordon hjelper henne med penger slik at  hun kan dra til en slektning i Barcelona. Teksten etterlater usikkerhet om hvorvidt Gordon blir brukt av Tatjana, for han hører ikke mer fra henne. Men han har nådd en ny innsikt: Han skal beholde leiligheten, og ha den som utgangspunkt for et nytt liv, mindre underlagt jernets lov.

Gordon reflekterer over Benidorm som ”et spastisk oratorium for fortvilte mennesker”, men høyt hevet over dem i leiligheten i 21. etasje opplever han på en måte å være utenfor tiden i et svev over havet, mot en horisont som man bare aner slutten på. Her er muligheten for å tenke tanker helt ut, her finnes "sonder av lys, av liv, av et ørlite grann håp, som ikke veier noe, men betyr alt." Ensom, isolert, alene blant menneskene, er Gordon på vei ut av jernets lov, selv om det minimale håpet  ikke omfatter mer enn å vente – på en pirol i en eller annen form.

Pappmodellen han har bygd av det første atomkraftverk i Storbritannia, Calder Hall, skinner inne i stuen, og i romanens praktfulle avslutningsdel makter Hånes å formidle anelsen av et nytt liv, håpet om noe annet, gjennom selve den poetiske språkbruken, som løfter det ensomme mennesket ut av isolasjonen og i kontakt med livets byggende krefter.

Hans H. Skei