Kun fem dager etter Berlinmurens fall talte Nordisk Råds president Karin Söder på Nordisk Råds ekstrasesjon om Europapolitikk i Mariehamn på Åland den 14.november 1989:

”Mens vi samles her lyder ropene på frihet og demokrati stadig høyere i de europeiske nabolandene hvor det hittil har vært lite av det. Disse ropene på støtte fra oss bedre stilte, nordlige demokratier… …Nordisk Råd kan ikke forbli en ren tilskuer til denne prosessen”.

Nordisk Råd nøyde da seg heller ikke med å være tilskuer. Allerede i 1990 – altså før Sovjetunionens oppløsning og de baltiske landenes gjenvunne selvstendighet – ble det tatt kontakt med politikere i Baltikum.

Allerede i september 1989 hadde forhenværende statsminister Anker Jørgensen fra Danmark foreslått at en liten gruppe parlamentarikere fra Nordisk Råd skulle reise til disse landene for å drøfte miljøspørsmål. Det endte med at fem parlamentarikere reiste til både Moskva og de baltiske hovedstedene i oktober 1990.

Etter et møte i Moskva på denne reisen noterte sekretæren for den danske delegasjonen til Nordisk Råd:

”De konservative kreftene er veldig sterke for tiden, selv om de ikke rommer andre ideer enn at en skal bli i det gamle systemet”.

Men det var andre krefter som ønsket systemskifte.

Ved Nordisk Råds sesjon i København i slutten av februar 1991 deltok representanter fra de baltiske republikkene, som måneden før hadde opplevd dramatiske scener i Vilnius og Riga.

Etter selvstendigheten fikk Nordisk Råd et tett samarbeid med den nye søsterorganisasjonen Baltisk Forsamling.

Etter hvert ble det også et tettere samarbeid med russiske parlamentarikere.

I 1996 flyttet Nordisk Råds sekretariat fra Stockholm til København til samme adresse som Nordisk Ministerråds sekretariat.

Samarbeidet utvikler seg fortsatt og Nordisk Råd har skapt kontakter til politikere i mange land utenfor Norden.

Fra 2007 har det følgelig vært kontakt med så vel opposisjon som regjering i Hviterussland.