I årene frem til 1949 forsøkte politikerne å skape en skandinavisk forsvarsunion, men det mislyktes, ettersom Danmark, Norge og Island valgte å bli med i den vestlige forsvarsalliansen NATO.

På slutten av 1940-tallet var det også forsøk på å samle Danmark, Norge og Sverige i én integrert økonomisk tollunion. Det lyktes heller ikke.

Den daværende danske handelsministeren Jens Otto Krag – senere statsminister i brorparten av perioden 1962-1972 - skrev beskt:

"I mitt kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skap hvor jeg oppbevarer viktige dokumenter. Her har jeg en skuffe som bærer tittelen ”Undersøkelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbeid”. Den er stappende full. Den bugner med papir. Det finnes ingen skuff som heter ”Resultater av nordisk samarbeid” – men dersom den hadde eksistert, ville den dessverre ha vært – ikke helt tom – men i hvert fall en hel del tynnere".

Ut av disse to fiaskoene vokste det imidlertid en suksess.

Initiativet kom fra den danske statsministeren Hans Hedtoft, som på Nordisk Interparlamentarisk Forbunds 28. delegertmøte den 13. august 1951 foreslo å opprette et organ hvor nordiske parlamentarikere regelmessig kunne møtes til samråd – også med de nordiske regjeringene.

I løpet av 1952 ble forslaget vedtatt av Danmark, Island, Norge og Sverige.