For 1000 år siden begynte de nordiske folkeslagene å samle seg i kongeriker. Før den tid var nordboerne kjent i et par århundrer som vikinger som både handlet med og erobret landområder utenfor Norden.

Nå vant kristendommen frem i Norden og de ville erobringstoktene tok slutt. Innimellom var det likevel fortsatt kriger – også innbyrdes mellom de nordiske rikene.

Kalmarunionen fra 1397-1521 ble en periode med samling av de nordiske rikene. Dronning Margrete I var allerede regent i Norge og Danmark da hun i 1389 også ble valgt som regent i Sverige.

Margretes slektning, Erik av Pommern, ble kronet til nordisk konge i Kalmar 17. juni 1397. Kalmarunionen fungerte i praksis frem til 1521, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge.

Da påfølgende 300 årene ble Norden delt. Det svenske kongeriket omfattet også Finland, og, etter hvert, en rekke andre områder i Østersjøregionen.

Det danske kongeriket omfattet også Norge, Island, Grønland og Færøyene. De to rikene kjempet mot hverandre i mange kriger.

I begynnelsen var den danske kongemakten sterkest, men i løpet av Trettiårskrigen på 1600-tallet fikk det svenske kongeriket overtaket.

Den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet betød imidlertid også slutten på Sveriges stormaktstid. Russland og Preussen ble de nye stormaktene ved Østersjøen.

Med Napoleonskrigene kom nye forandringer i Norden. Russland angrep og besatte det svenske Finland og tsaren ble storfyrste av Finland i 1809, mens Danmark med freden i Kiel måtte avstå Norge til Sverige. Norge var i union med Sverige fra 1814 til 1905.

Sverige, Danmark og Norge dannet en skandinavisk myntunion i 1875 som formelt holdt til 1924. I praksis ble den opphevet under første verdenskrig,. Da hadde ikke kronen i de enkelte land lenger samme verdi i forhold til gull.

I 1905 opphørte unionen mellom Sverige og Norge, og Norge ble uavhengig. Finland ble uavhengig den 6. desember 1917, mens Island året etter oppnådde en stor grad av selvstyre, men frem til 1944 hadde landet felles kongehus og utenrikspolitikk med Danmark.

Der var strid mellom Sverige og Finland om Åland, men Folkeforbundet fikk gjennomført at Åland ble tilknyttet Finland.

Det var nordisk samarbeid på gressrotplan mellom en lang rekke organisasjoner allerede på slutten av 1800-tallet. Det folkelige samarbeidet er fortsatt grunnlaget for det formelle samarbeidet.

Foreningen Norden ble stiftet av Danmark, Norge og Sverige i 1919, og senere kom Island med i 1922 og Finland i 1924. Foreningen har siden vært en drivkraft for å forsterke det nordiske samarbeidet.

Et konkret eksempel er vennskapsbyene. I 1939 opprettet Thisted i Danmark, som den første byen, forbindelse med Uddevalla i Sverige, og siden fulgte samarbeid mellom en rekke andre byer.

De nordiske sosialdemokratene og beslektede fagorganisasjoner hadde allerede før Den andre verdenskrig organisert seg i samarbeidskomiteen SAMAK.

På SAMAKs første møte etter krigen i juli 1945 i Stockholm var det blant de forsamlede toppolitikerne enighet om å arbeide for en felles nordisk politikk på en rekke felter.

Den svenske utenriksministeren Östen Undén foreslo i mai 1948 å opprette et skandinavisk forsvarsforbund. Forhandlingene om en forsvarsunion brøt imidlertid sammen tidlig i 1949. Norge og Sverige stod for langt fra hverandre.

Danmark, Island og Norge valgte i stedet å bli med i NATO, mens Sverige holdt fast på sin nøytralitet.

Nordisk Råd ble dannet i 1952 av Danmark, Island, Norge og Sverige. Finland, som på det tidspunkt var kraftig preget av naboskapet med Stalins Sovjetunionen, kom først med i 1955, da den nye lederen Khrusjtsjov varslet tøvær i den kalde krigen.