Litteraturpriset
Pristagare
Carl Frode Tiller: Innsirkling
Roman,
Oslo: Aschehoug,
285 sider
Innsirkling er Carl Frode Tillers tredje roman. Den består av tre stemmer, tre
pespektiver, som alle ytrer seg dobbelt: i brevform, og i en monolog som nærmer
seg stream of consciousness, der de i hovedsak befinner seg i situasjoner sammen
med andre mennesker. I sentrum for brevene står David. Han har mistet
hukommelsen, og nevrologisk avdeling oppfordrer de som kjente ham, til å skrive
brev til ham, slik at han får minnene tilbake. Barndomsvennen Jon, stefaren og
presten Arvid og ungdomskjæresten Silje prøver gjennom hvert sitt lange brev å
beskrive Jon og hans liv. I monologbiter innimellom disse brevene framtrer et
bilde av deres eget liv i nåtid, sterke og vakre bilder av triste liv, som her i
en av passasjene til kreftsyke Arvid:
– No, seier den lubne sjukepleiaren. No skal det bli bra, seier ho. Ho ser på
meg med milde, snille auge, og ho stryk og stryk over kinnet mitt, det går nokre
seknd, og så kjenenr eg at stikkpilla begynner å verke, smertene blir veikare og
veikare, og jo veikare dei blir, jo tydelegare kjenner eg varmen frå handa til
den lubne sjukepleiaren, redsla glir forsiktig ut av meg, og eg kjenner ei ro
komme, eg blir overmanna av ein slags takksemd og eg kjenner eg har lyst til å
seie noko dei sett pris på.
– Så snille de er, seier eg berre.
Det er en kontrast mellom det fortellende i brevene og det opplevende i
monologene. Personene framstiller seg selv på to måter, den ene mer kontrollert
enn den andre, men heller ikke monologene er utenfor kontroll – og heller ikke
brevene innenfor. Kanskje kan monologene sies å være mer ”sannferdige” enn
brevene, men selv om personene ikke henvender seg til noen i disse, er de
fordekte og upålitelige også her, og med begrenset innsikt og forståelse. Og
brevene viser og forteller mer enn de synes å være klar over. Men det er ingen
åpenbare motsetninger, det er det som er så fint; ikke et tydelig gap mellom hva
personen vet og hva leseren forstår.
Det psykologiseres voldsomt. Men det er ikke forfatteren, men personene som
analyserer og plukker fra hverandre hver replikk, hver gest og hvert smil, egne
og andres. De tolker og vurderer og dømmer seg selv og hverandre kontinuerlig,
og det er ikke så enkelt som at de tar ”feil”. Men de har heller ikke ”rett”.
Verken personene, forfatteren eller leseren er i noen posisjon til helt å forstå
og vurdere personene. Tiller er ikke pedagogisk. Det gjør det vanskeligere å
orientere seg, vanskeligere å gjøre seg opp en mening om personene, og det er
det som gjør disse personene så interessante, som gjør at de virker så sterkt på
leseren. Tiller bekrefter stadig til en viss grad fordommer, men finner det
genuine i det prototypiske. Personer og situasjoner er merkelig sannsynlige.
Gjenkjennelsesgraden blir stor. Ikke nødvendigvis ved at leseren identifiserer
seg med personene, men gjennom empati.
Hvordan framtrer et menneske? Og hvem er det som framtrer her? Og blir David
klarer og sannere/riktigere jo flere brev, framstillinger vi leser? På en måte
ja, på en måte nei. Romanen oppleves absolutt som en helhet, hvor delene og
personene og perspektivene utvider hverandre. Men i tillegg gjør hver person,
hver scene, så sterkt inntrykk i seg selv.
Carl Frode Tiller fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman,
Skråninga. For årets Innsirkling fikk han Brage-prisen.
Trude Marstein
Ansvarlig webredaktør
2008-01-10