Litteraturpriset
Pristagare
Merethe Lindstrøm - Gjestene
Noveller, Aschehoug 2007
Merethe Lindstrøm (f. 1963) har skrevet seks novellesamlinger siden debuten
med Sexorcisten og andre fortellinger (1983), dessuten fem romaner og en
barnebok.
Den nominerte boken Gjestene består av syv noveller, alle klassiske i formatet,
med de fleste av genrens opparbeidede fortrinn. Lett dunkle åpninger fører
leserne inn i en handling som er godt i gang. Gradvis avsløres en underliggende
personlig dramatikk eller eksistensiell krise som vanskelig lar seg uttrykke
direkte i språket, men som må kretses omkring med stemningsbeskrivelser og
metaforer. Observasjonene av den ytre verden er presise og knappe, uten å virke
minimalistiske. Fortid og nåtid kryssklippes effektivt og elegant, og fortiden
er påfallende til stede i nåtiden. Utviklingen i novellene er er sjelden
dramatiske, men beveger seg mellom nyanser, det hverdagsliges nyanser.
I avslutningsnovellen “I skogen” skildres et alminnelig besøk i en bensinstasjon,
og beskriveslsen kasn sees som typisk for boken:
Det var ingen andre kunder på bensinstasjonen, gutten I kassa snakket I mobilen,
holdt den I mot øret mens han løfet kartongen med juice gjennom skanneren og tok
imot betalingen. Jeg lurte på hvem han snakket med, ansiktet var like avslappet
som om han skulle vært alene. Han så ikke på meg, kanskje for å slippe å måtte
finne et annet ansiktsuttrykk.
Et hovedtema i Gjestene er selve kontakten menneskene har med verden, eller er i
stand til å ha. Det er kort avstand mellom nærhet til andre og en avsondret
ensomhet. Jeg-fortelleren i åpningsnovellen “Kysset” analyserer og fornemmer
forholdet til sin ektemann, sin tidligere elsker og en isolert kvinne hun har
møtt mange år tidligere, og som nå tar seg av hjemløse katter. Denne kvinnens
forhold til dyrene kan symbolisere alle de menneskelige relasjonene i teksten:
Tror det har betydning, sa hun. At de fikk være her.
Jeg sa at jeg var sicker på det. Uten henne hadde de ikke hatt noe sted. Hun sto
fremdeles i gangen, jeg hadde åpnet døra til trappa, øynene hennes var en dyp
kanal innover, bakover. Den smale munnen i det tynne ansiktet.
Men tror du at de husker det.tror du at de liksom haren forestilling om det, sa
hun, hvemsom tok vare på dem,at det var noen.
Hun stoppet. Husker de det seinere.
I andre noveller er det et mer direkte ubehag i forholdet mellom personene,
mellom mor og sønn i “Skade”, mellom far og sønn i “Sneglene” og mellom
ektefellene i “Vederlag”. I den sistnevnte har den kvinnelige jeg-fortelleren,
en lege, nylig fått kontakt med sin datter, som ble bortadoptert ved fødselen.
Hun fortier overfor datteren at hun fortsatt er gift, og forteller heller ikke
mannen om datteren. Det forblir uvisst om dette spillet virkelig gir en
eksistensiell gevinst for kvinnen, men hun forsøker i det minste å definere det
slik selv:
Jeg tenker på den gamle pasienten min, hun som alltid sitter og snakker seg
gjennom timen på kontoret, som løfter opp sin egen uro og betrakter den som en
spektakulær og elsket gjenstand, jeg får plutselig følelsen av at jeg er et
lykkelig menneske, det er en intellektualisering og derfor kanskje et paradoks,
men likevel, jeg er et lykkelig menneske.
Lindstrøms noveller har ingen avgjørende sluttpoeng eller endelige resultater;
de er fortettede prosesser som må følges fra setning til setning, og som tåler
mange gjenlesinger.
Erik Bjerck Hagen
Ansvarlig webredaktør
2008-01-10