Nyhetsmeldingene om konkurser og oppsigelser har igjen dukket opp i mediene – etter mange år uten. Bedrifter har gått nedenom og arbeidsplassene har forsvunnet også i de gode økonomiske tider, men det har ikke vært interessant å melde om i radio, fjernsyn og aviser, fordi det ikke har utgjort et problem. Behovet for arbeidskraft har vært så mye større enn tilbudet.

Finanskrise og eldrebølge

I skrivende stund er det ikke mulig å vite hvor hardt finanskrisen vil virke inn på realøkonomien, men alle regner med at sysselsettingen vil gå ned og at arbeidsledigheten vil øke – høyst sannsynlig med mer enn den kvartprosenten regjeringen har anslått i forslaget til statsbudsjett for neste år. Budsjettet ble presentert i begynnelsen av denne måneden, men de aller fleste økonomiske anslag ble gjort i august – før de økonomiske snøballene begynte å rulle.

Dersom arbeidsledigheten øker kraftig i månedene fremover, kan det bli vanskeligere å få oppmerksomhet om Norges langsiktige problem – at vi ikke har mange nok yrkesaktive til å ta oss av det sterkt stigende antallet eldre. Fremskrivningene er klare nok: Om noen år begynner de store barnekullene fra den nære etterkrigstid å gå over i pensjonistenes rekker, og da begynner eldrebølgen å bygge seg opp – frem mot 2050 vil det bli stadig flere pensjonister å forsørge for hver enkelt yrkesaktive.

Slik verden så ut for to, tre år siden, kunne det virke som en nesten umulig oppgave for fremtidige generasjoner å ta seg av alle de gamle. Levealderen økte raskere enn før – med en og en kvart måned hvert år, og søkelyset ble satt på den delen av den yrkesaktive befolkningen som av ulike grunner ikke var i lønnet arbeid. Ikke bare ble det flere gamle, vi hadde også problemer med å få de unge til å jobbe. Resultatet ble fremskrivninger som viste at skattene måtte økes og at et stort flertall av de nye sysselsatte måtte gå inn i omsorgssektoren.

Nå er bildet lysere – ikke minst på grunn av en pensjonsreform som høyst sannsynlig vil føre til at den faktiske pensjonsalderen øker i tiårene som kommer. I det nye pensjonssystemet er det lagt inn en levealdersjustering som vil tvinge fremtidens pensjonister til å utsette pensjoneringen i en viss tid, dersom de ønsker å opprettholde nivået på pensjonsutbetalingen. I de siste årene har man sett en klar tendens til at eldre arbeidstagere fortsetter som yrkesaktive litt lenger enn det prognosene fra begynnelsen av dette tiåret skulle tilsi.

Blir eller reiser arbeidsinnvandrerne?

Det andre forholdet som har endret seg på de siste årene er arbeidsinnvandringen. Den har også vært rekordhøy i de siste årene – i siste kvartal i fjor var det 100 000 arbeidsinnvandrere her. Det spennende nå er om den ekstraordinære arbeidskraften drar tilbake til sine hjemland med en gang det blir økonomisk dårligere tider. Det er slik det har vært før – spesielt med svenske arbeidstagere i Norge.

Det er ikke sikkert det blir slik denne gangen. Mange av de polske og baltiske arbeidsinnvandrerne har hentet familien og bosatt seg permanent i Norge. I fjor var det så mange som valgte å bli i Norge at det ble satt rekord i befolkningsvekst – den økte med 56 000. I alle etterkrigsår frem til 2006 har årsveksten ligget mellom 11000 og 33000.

Den formidable veksten kan stoppe opp nå som det blir økende arbeidsledighet i Norge og arbeidsmulighetene i hjemlandet blir flere. Men ekspertene er ikke sikre. I de siste dokumentene fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet pekes det på at mange av arbeidsinnvandrerne setter pris på det høye lønnsnivået og det relativt ryddige norske arbeidslivet. De kan tenke seg å bli selv om tidene blir dårligere.

Dersom man i tillegg ser på det store innvandringsbildet, er det slett ikke sikkert at eldrebølgen blir så truende som den så ut for noen år siden. Frem til begynnelsen av september var det en sterk økning i tallet på asylsøkere som kom til Norge. Mange av dem er såkalt grunnløse – de kan ikke dokumentere at forfølgelsen av dem i hjemlandet er så brutal at det kvalifiserer for å få politisk asyl. Likevel: Rundt halvparten av asylsøkere vil bli værende her i landet, og dermed øker arbeidstilfanget enda litt mer.

Dette dreier seg om en langt mer problematisk innvandring enn den som kommer i form av arbeidskraft fra andre EØS-land. Noen asylsøkere har opplevd så mye i sitt hjemland at de trenger mye tid og hjelp for å komme ut i arbeid – om de noen gang gjør det. Andre blir trykket ned av møtet med et langsomtarbeidende norsk mottaksapparat – det kan gå år før en asylsøker får behandlet søknaden sin, og det er slett ikke gitt at vedkommende får lov til å gjøre noe meningsfylt i løpet av den lange ventetiden.

Noe av det spesielle med det norske mottakssystemet for asylsøkere er at det er sterkt desentralisert. Det finnes asylmottak på de mest forlatte steder over hele landet. Noen steder blir mottaket et fremmedelement, andre steder oppstår det hjertevarme møter med et lokalsamfunn som er så lokalt at det ser menneskene i stedet for hudfargen. Det har i de siste månedene vært mange reportasjer fra fjellbygda Vinje midt mellom øst og vest i Sør-Norge der en liten gruppe somaliere har slått rot og er blitt en del av lokalsamfunnet – som arbeidstagere, dugnadsarbeidere og frivillige fotballtrenere.

Erfaringen med dagens asylsøkere kan være nyttig, dersom de store folkevandringen når Norge. I takt med det økende klimaengasjementet er det også blitt en økende forståelse for at vi i tiårene som kommer kan få en strøm av klimaflyktninger til det passe tempererte Skandinavia.

Flyktninger kan løse demografisk hodebry

Om det kommer mange flyktninger, kan også Norge få løst et av sine andre demografiske problemer. De nye landsmennene kan bli bosatt i områder av landet som i dag strir med en kraftig avfolking. Sentraliseringen mot Oslo og noen av de store byene i regionene har tiltatt ganske kraftig i de siste årene.

De demografiske lover gjør det også slik at distriktene opplever fraflytting hardere nå enn for noen tiår siden. Da var det fødselsoverskudd slik at man tålte en viss fraflytting uten at folketallet gikk sterkt ned. Nå fører eldrebølgen i distriktene til at man blir ekstra sårbar – det er nødvendig med tilflytting bare for å holde folketallet oppe.

Mange fraflyttingskommuner har allerede oppdaget at innvandring fra utlandet kan være et mulig botemiddel mot avfolkingen. De har spesielt rettet sine øyne mot fjell- og naturelskende kontinentaleuropeere. Og noen av dem har lyktes. Regelrette rekrutteringskampanjer i blant annet Nederland har ført til at familier har flyttet nordover – både med arbeidskraften sin og barn som kan fylle opp ledige barnehage- og skoleplasser.

Det skal gå mange år før man kan fastslå om akkurat denne strategien blir vellykket, om de nye familiene slår rot slik at barna i sin tid vil være med på å pleie og å betale for Norges gamlinger. Men håpet er der, og følgelig også troen på at innvandring kan løse en god del av det fremtidige arbeidskraftsproblemet.

Hva så om det ikke skjer? Om arbeidsinnvandrerne drar hjem igjen, og flyktningene får tilbud om mer attraktive hjemland? Da må de yngste av de gamle ta enda mer ansvar for de aller eldste. Erfaringen med mobilisering av arbeidskraft i de siste årene er nemlig at det er i eldregruppen det er lettest å hente ledige hender – deretter er det blant de såkalt undersysselsatte kvinnene. Kvinner med deltidsjobb arbeider mer i gode tider enn i dårlige.

Manglende inkludering av syke og uføre

Det mest nedslående utviklingstrekket i de siste årene er at oppgangstidene ikke i det hele tatt har bidratt til å inkludere flere av de syke, uføre og funksjonshemmede i arbeidslivet. På tross av en målrettet og samlet innsats fra alle parter i arbeidslivet og politikken har det ikke lyktes å få særlig mange mennesker i arbeidsdyktig alder over fra trygd og sykelønn til varig arbeid. Arbeidsgivere som har vært i beit for folk har heller lokket til seg en senior enn en arbeider som man kan frykte vil kreve særskilt tilrettelegging.

Rekorden i antall sysselsatte ser fin ut både i historisk og i et internasjonalt perspektiv, men den har aller mest kommet fordi man har fått litt ekstra ut av den delen av befolkningen som kan yte 100 prosent i et stadig mer krevende arbeidsliv. Det hadde vært enda bedre, og mer lovende for fremtiden, om man hadde klart å redusere den andelen av befolkningen som av ulike grunner hever trygd i stedet for å jobbe. Så langt har ikke det gått.

Innehållet i artikeln står för skribentens egen räkning