I midten av februar var det krisestemning i Sosialistisk Venstreparti. Partiets øverste tillitsvalgte fikk med et døgns forvarsel beskjed av partileder Kristin Halvorsen om at de måtte godta en regjeringsbeslutning om å sende norske spesialsoldater til Afghanistan. Hun sa det ikke direkte, men det var åpenbart at alternativet til å si ja var å gå ut av regjeringen.

Det ble stor ståhei; Mer og mindre sentrale SV’ere sto frem i mediene med krav om at Kristin Halvorsen måtte trekke seg og/eller at SV måtte gå ut av regjeringen. Det ble innkalt til ekstraordinært landsstyremøte, som vedtok at SV er i mot å sende soldatene til Afghanistan, men likevel ”tar det til etterretning”. SVs fire statsråder (ministrer) stemte dermed for en uttalelse der de sa seg uenig i det de selv hadde bestemt i regjeringen.

Ministerposten veier tyngst

Statsrådene og SVs landsstyre viste til at det uansett er et stort flertall i Stortinget for å sende soldater til Afghanistan. Helt siden NATO ble stiftet har det vært en bred og uendret NATO-støtte blant de folkevalgte. Alle partier er varme tilhengere – bortsett fra SV, som i opprinnelsen hadde som sin viktigste misjon å representere NATO-motstanden.

Uenigheten om NATO, og følgelig om Norges sikkerhetspolitiske forankring, ble for noen år siden sett på som det aller største hinderet for regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og SV. Statsminister Jens Stoltenberg stilte som et absolutt krav at Kristin Halvorsen skulle godta NATO-medlemskapet før han startet samtalene om et samarbeid.

Det gjorde hun, og det var mye mindre vanskelig for henne i begynnelsen av dette tiåret enn det er nå. Da NATO startet sin operasjon i Afghanistan var den nemlig mindre krigersk enn den er nå. Den blodige jakten på Taliban-soldater i den sørlige delen av Afghanistan skjedde under amerikansk kommando, mens NATOs ISAF-operasjon hadde som sitt hovedmål å tilrettelegge for gjenoppbygging av landet. SV fremstilte operasjonen som et godt utviklingsprosjekt.

NATOs overtakelse truer regjeringen

Utviklingen i Afghanistan har ikke gått i SVs retning. Taliban-geriljaen er blitt så sterk at det er blitt nødvendig med stadig skarpere krigføring for å tilrettelegge for gjenoppbygging. Samtidig har NATO overtatt ansvaret for alle operasjoner i Afghanistan.

Skillet mellom NATOs og USAs virksomhet var viktig da SV forhandlet med de to andre regjeringspartiene om en felles politisk plattform, men kort etter regjeringsforhandlingene ble skillet visket ut av aktører langt utenfor Norges grenser.

Dette er noe av det aller mest spennende for alle dem som spekulerer i den rød-grønne regjeringens muligheter for å overleve helt til neste valg i 2009: På det sikkerhetspolitiske området er det begivenheter og aktører fjernt fra Norge som bestemmer rammebetingelsene – samtidig er den sikkerhetspolitiske uenigheten i regjeringen så fundamental at den lett kan utløse en regjeringskrise.

Det gjelder akkurat like mye i dag som før vinterens krisemøte i SV. Forutsetningen for at partiet godtok å sende spesialsoldater ut av landet var at det var knyttet betingelser til bruken av dem. Kristin Halvorsen kunne fortelle sine partifeller at SV hadde sikret seg en slags vetorett både i NATO og i regjeringen. Dersom NATO skulle ønske å sende de norske soldatene til Sør-Afghanistan, er det bestemt at den norske regjeringen skal spørres, og Kristin Halvorsen har da gjort det klart at SV kommer til å si nei.

Det er viktig å kalle dette ”et slags” veto. For i praksis regner de aller fleste med at Arbeiderpartiet i en slik situasjon heller vil være lojal mot NATO enn mot SV. Dersom NATOs generaler mener at de norske soldatene kan spille en avgjørende rolle i en eller annen operasjon i Sør-Afghanistan, bryr de seg neppe om norsk innenrikspolitikk – da spør de om lov til å omdirigere dem.

For Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre er det avgjørende viktig at vi i en slik situasjon ikke overprøver NATOs militære vurdering. På det siste utenriksministermøtet i NATO var Gahr Støre sterk i sin kritikk av alle de andre NATO-land som legger formelle begrensninger på bruken av ”sine” soldater i Afghanistan-operasjonen.

Norske soldater må holdes i Kabul

SVs og regjeringens håp er således at det blir et kampbilde i Afghanistan som ikke gjør det aktuelt å sende de norske soldatene sørover. Kynisk sagt betyr det at den norske regjeringen kan bli reddet, dersom det blir tøff nok krig rundt hovedstaden Kabul – der de norske soldatene skal operere. Dersom Taliban-geriljaen lykkes med å sette Kabul under press, er det trist for alle dem som ønsker en fredelig fremtid for det nåværende regimet i Afghanistan, men det er bra for den norske regjeringens fremtid, fordi de norske soldatene da kan brukes i et geografisk område som SV har godtatt.

Dersom Taliban-geriljaen ikke truer Kabul-regionen i særlig grad, vil det være en stor fristelse for NATO-generalene å bruke de norske spesialsoldatene andre steder. Det dreier seg nemlig om topptrente folk som har erfaring fra krigen mot Taliban. Frem til regjeringsskiftet i 2005 støttet Norge også den amerikanske jakten på Taliban og Osama bin Laden, og de norske spesialstyrkene var i to lange perioder under amerikansk kommando. Det meste av det de driver med er hemmelig, men det sies at de norske soldatene utmerket seg som meget gode krigere.

Dersom det skulle bli alvorlige trefninger i et område der de norske soldatene har lokalkunnskap vil det være særlig fristende for NATO å bruke dem der. Sett fra et NATO-ståsted vil det faktisk være uansvarlig ikke å bruke de beste soldatene man har, dersom det bare er for å tekkes et lite regjeringsparti i Norge.

Internasjonal uenighet om deltakelsen

Men man kan ikke helt utelukke at det lille regjeringspartiet i Norge i løpet av ganske kort tid kan få med seg mange – og store – allierte, både innenfor og utenfor landets grenser. Det er uenighet i mange NATO-land om Afghanistan, og det er all grunn til å tro at den folkelige støtten er synkende.

Hvis Taliban-geriljaens våroffensiv blir så sterk som den selv har varslet, er det grunn til å frykte enda større NATO-tap – noe som i neste omgang påvirker velgerne hjemme. All erfaring tilsier at velgerne slutter opp om kriger de forstår, men det snur når de får følelsen av at krigen er til ingen nytte. Amerikanernes holdning til Irak-krigen er et eksempel.

SV og den norske regjeringen kan dermed bli reddet av opinionen i andre NATO-land. Dersom man begynner å tenke på avslutnings- og tilbaketrekkingsstrategier, vil selvfølgelig også det innenrikspolitiske bildet bli annerledes. For så blir det mulig for SV å slutte opp om den NATO-solidariteten som er avgjørende viktig for alle de andre partiene, og som vil være det i lang tid fremover. Det er nemlig ingen grunn til å tro at SV vil få med seg noen andre partier på en mer grunnleggende diskusjon om NATO-medlemskapet. Den har vi egentlig aldri hatt i Norge.

Hvilke planer har Putin?

Da vi ble med i forsvarsalliansen, ble trusselen fra Sovjetunionen oppfattet som så stor at det ikke var noen tvil hos det politiske flertallet om at vi måtte gå med i NATO for å sikre oss hjelp. I årene etter 1989 har den sovjetiske trussel så og si bare vært teoretisk. Men selv våre nye sikkerhetsbehov og NATOs nye strategiske vurderinger førte ikke til noen grunnleggende debatt om medlemskapet.

Og nå kommer debatten i hvert fall ikke. For Russlands nye selvsikkerhet har satt en støkk i mange. Høyre, som er det nest største opposisjonspartiet, har i det aller siste begynt å skjerpe kritikken av regjeringens nordområdepolitikk. Den dreier seg om å bygge bro til Russland – det er blant annet satt i gang et arbeid for å lage en økonomisk samarbeidssone i grenseområdet i nordøst.

Høyre gir næring til alle dem som frykter en for naiv norsk utenriksledelse; mens vi tror på samarbeid, kan Russland igjen bygge seg opp som truende nabo. Det er for tidlig å si ennå, men det er mulig at president Putin er i ferd med å legge til rette for en revitalisering av den klassiske sikkerhetspolitiske utfordringen for Norge i etterkrigstiden: Hva gjør vi for å beskytte oss mot den store naboen i øst? Da blir vel også svaret som det en gang var: Slutt opp om NATO, uansett hva det gjør!

Innehållet i artikeln står för skribentens egen räkning