Når Regjeringen bruker ordet bærekraft i sine dokumenter, er det oftere snakk om økonomi enn om miljø og klima. Når den skriver om grønn vekst, er det som oftest i en sammenheng der det vises til et nordisk eller europeisk initiativ. Og Næringsdepartementet skriver mye sjeldnere om den grønne veksten enn Fornyingsdepartementet, som har ansvaret for IKT-politikken.

Disse høyst uvitenskaplige funnene etter noen søk i Regjeringens dokumentarkiver illustrerer ganske godt det offentlige Norges holdning til bærekraftig utvikling og såkalt grønn økonomi. Det er ikke lenger interessant eller nødvendig å vise til en overordnet og målrettet satsing for å få den økonomiske veksten til å bli mer miljø- og klimavennlig.

Det betyr ikke at det er stillstand i arbeidet med å legge om forbruk, levemønster og produksjon i mer miljøriktig retning. På alle samfunnsområder arbeides det med små og store tiltak for å redusere CO2-utslippene, og det jobbes nesten like intenst for klassisk miljøvern nå, som på den tiden da miljøvernhensynene kom for fullt inn i politikk og forvaltning.

Mindre ord, mer handling

Mange vil se på det som en fordel at politikerne og offentlige institusjoner har tonet ned sine festtaler om grønn bærekraft til fordel for praktisk arbeid. Uansett hvordan det går med de internasjonale klimaforhandlingene, har Norge og EU allerede forpliktet seg så grundig at det ikke er behov for mer overordnet målstyring. Det viktigste fremover er å bruke kreftene på alle enkelt-tiltak som skal bidra til at fremtidens økonomiske vekst ikke ødelegger verken miljø eller klima.

Denne tankegangen gjør seg i økende grad gjeldende også i det partiet som tradisjonelt har vært aller mest opptatt av miljøsaken. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) hadde landsmøte i slutten av mars, var det stor feiring fordi partiet hadde vunnet kampen internt i Regjeringen om å si et fortsatt nei til olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen i Nordland fylke. Det ble, med god grunn, betraktet som en stor seier for miljøet, men det betyr nesten ingenting for klimaet. Den rødgrønne regjeringen fortsetter arbeidet med å holde olje- og gassaktiviteten oppe, selv om det øker tilfanget av fossil energi i verden – noe som igjen øker CO2-utslippene.

SV har bare fire statsråder i den rødgrønne regjeringen, og det er et overveldende flertall i Stortinget for å lete etter, og å utvinne, stadig mer olje og gass. Partiet har ikke makt og mandat til å endre på det, men det nye er at SV har tonet ned retorikken om den fossil-frie fremtiden, noe som sees tydelig i holdningene til gasskraftverk. Helt frem til 2005 var SV konsekvent i mot alle gasskraftverk i Norge, fordi de ville øke tilgangen på energi – noe som ville føre til at den klimaskadelige veksten ville fortsette. Nå er partiet for gasskraftverk, dersom man klarer å fange og å lagre CO2-utslippene. Bruken av mye fossil energi er ikke lenger noe problem, dersom man klarer å utvikle teknologi som hindrer klimautslipp.

Perspektiv-byttene

Noen av partiets talsmenn begynner å nærme seg Jens Stoltenbergs og oljeindustriens gass-argumentasjon. Den går ut på at gass er klimavennlig, fordi man kan bruke den til å erstatte kull, og da vil CO2-utslippene gå ned. Forutsetningen for et slikt resonnement er selvfølgelig at bruken av energi stort sett er konstant. Dersom norsk gass bidrar til å øke energibruken mer enn den ellers ville ha gjort, faller resonnementet.

Perspektivet er altså avgjørende, slik det for tiden er i nesten alle debatter om grønn vekst. Når kravene kommer om å kutte ut varmtvannsberedere og fjerne oljefyring i private hjem, svarer kritikerne at det kanskje er et klimavennlig tiltak i andre land, men ikke i Norge. Vår spredte bosettingsstruktur gjør at det som ofteste er økonomisk ulønnsomt å installere fjernvarme, da vil vi bruke mer strøm, og den strømmen kommer ikke fra norsk vannkraft, men fra europeisk kullkraft. Vi har nemlig solgt mye av den miljøvennlige vannkraften vår til Danmark, og dersom vi nå får et merforbruk av strøm, må det dekkes opp av import.

Slik kan man også argumentere mot el-biler, og når flyindustrien forsvarer sin innenlandstrafikk, viser den selvfølgelig til sin totale andel av CO2-utslipp. Den er liten i forhold til mange andre sektorer.

Troen på at Norge generelt sett er mer miljøbevisst enn mange andre land er også utbredt. Det fører til at det delvis stateide Statoil kan fremstille sin utvinning av oljesand som miljøvennlig. Den er ikke det i seg selv, det krever mye energi å få oljen ut av sanden, og når den brennes avgir den minst like mye CO2 som annen olje. Likevel sier Statoil at deres engasjement er bra for miljøet. Alternativet vil nemlig vært at noen andre hentet ut ressursene, og de ville ikke ha et så stort fokus på miljø som det Statoil har.

De mange statistikker

Statistikk-bruken er også skiftende i miljø- og klimadebatten. En del tall viser at Norge nå har brutt sammenhengen mellom økonomisk vekst og CO2-utslipp. Statistikken brukes som bevis for at det er mulig å fortsette med en rimelig sterk økonomisk vekst uten at vi ødelegger for klimaet. Det er imidlertid to problemer med tallene. Det ene er at de er blitt kraftig forstyrret av finanskrisen, det andre er at det ikke finnes noen gode oversikter over det norske forbrukets samlede klimautslipp. Vi importerer stadig mer forbruksvarer fra Asia, og det er sannsynlig at vi bare flytter en del av våre CO2-utslipp over til andre land.

En av de få organisasjonen som fortsatt snakker om nullvekst, ”Framtiden i våre hender”, viser til at strømbruken i en norsk husholdning er nesten dobbelt så høy som i en svensk husholdning. Det er nok også en litt spesiell måte å bruke statistikken på. Framtiden i våre hender har ikke hatt noen interesse av å justere tallene for ulik dekning av blant annet fjernvarme i Norge og Sverige.

Klimamelding til høsten

Slik går debatten. Det eneste som er sikkert er at både norske næringsliv og norske husholdninger gjør en del for å bli mer miljøvennlig, men at det fortsatt er mye mer som kan gjøres. Og at alle venter på politikerne.

Til høsten har Regjeringen varslet en stortingsmelding om klimapolitikk, og der skal den komme med alle tiltakene som er nødvendig for å nå Norges ambisiøse målsetninger om å kutte i klimagassutslippene. Flertallet på Stortinget har bestemt at 2/3 av alle landets CO2-kutt skal skje innenfor landets grenser, det betyr at det kommer til å være behov for å gjøre mye. Det blir umulig å kjøpe seg fri fra CO2-forpliktelsene ved å finansiere reduksjoner i andre land.

Hvem som skal gjøre hva når, kommer det til å bli intense dragkamper om, og det mest sannsynlige nå, er at politikerne ikke fullt ut vil klare å nå sine egne mål. Samtidig er det helt sikkert at det kommer til å bli satset sterkt på energieffektivisering i bygg. Allerede om noen år skal alle nye forretningsbygg være passivbygg, målsetningen er at mange av de nye husene i fremtiden skal produsere mer energi enn de forbruker.

I næringspolitikken er det ekstremt vanskelig for politikerne å finne gode tiltak, men det er ganske sikkert at de vil forsøke å elektrifisere mange olje- og gassanlegg utenfor kysten. Regnestykkene viser at det ikke er det mest kostnadseffektive man kan gjøre, men signaleffekten er stor. Det er tross alt et problem for Norge at vi både vil være et foregangsland i klimapolitikken og er en stor eksportør av fossil energi. Dersom vi skal gi mening til retorikken om at være olje- og gassutvinning er mer klimafornuftig enn mange andres lands virksomhet, må vi gjøre noe synlig for å bevise det. Elektrifisering av sokkelen er et slikt tiltak.

Noe av det mest spennende er om politikerne også vil gjøre noe storstilt på transportsektoren. Det mest høytravende prosjektet foreløpig er å bygge lyntog mellom de største byene i Sør-Norge. Det blir svindyrt, og mange observatører spør at politikerne vil trekke seg når den endelige prislappen kommer på bordet. Spådommen er at de bare kan gjøre det, dersom de kommer opp med noen andre transporttiltak som virkelig er grønne. Men det kan jo skje – i hvert fall om folkets opptatthet av grønn vekst blir litt større enn den har vært i de siste årene. 

Innehållet i artikeln står för skribentens egen räkning