Blant tiltakene for å nå målene er karbonavgift, endret avgiftsnivå på biler og drivstoff, styrking av kollektivtilbudet, bruk av biodrivstoff i fiskeflåten, mer skogrøkt og tilbakeføring av våtområder. Storindustrien, som har vært en bransje i vekst på Island, kommer til å bli en del av EUs marked for handel med utslippstillatelser fra og med 2013.

Ifølge planen skal karbonbinding gjennom skogrøkt og oppdyrking av land være den mest effektive enkeltfaktoren, men man ønsker også en vesentlig reduksjon i utslippene fra trafikken, fiskeriene og landbruket.

En nasjon av storforbrukere

Islands økologiske fotavtrykk er stort med tanke på hvor lite landet er. Nylig skrev en ung mann, Sigurður Eyberg, en masteroppgave i miljø- og ressursvitenskap som vakte stor interesse. Der kom det fram at Island ifølge indeksen til Global Footprint Network har verdens største økologiske fotavtrykk, 56 hektar per person. Ut fra dette skulle islendinger ha det mest ressurskrevende forbruket i verden. Dette er kanskje ikke helt dekkende, for en slik måling basert på innbyggertall kan slå uheldig ut for en liten befolkning som bor spredt i et vidstrakt land.

Overflod av miljøvennlige energikilder

Island har flere særtrekk på dette området. Landet har sine naturlige energikilder, vannfall og jordvarme, som gjør at oppvarmingen av hus fører svært lite forurensning med seg. Landet har selvsagt svært få innbyggere, så i verdensmålestokk snakker vi ikke om store tall, 4,6 millioner tonn drivhusgasser. Det tilsvarer 0,01 prosent av utslippene i verden.

Forpliktelsene land har i henhold til klimakonvensjonen baserer seg på 1990-nivå, og det året slapp Island ut 3,4 millioner tonn drivhusgasser. I perioden mellom 1990 og 2009 økte utslippene med 35 prosent, den definitivt største økningen kom fra aluminiumindustrien (142 %) og veitrafikk (69 %). Islands miljøbyrå spår at landet kommer til å leve opp til forpliktelsene sine i Kyoto-avtalen, selv om Island fikk et unntak fra denne på 1,2 millioner tonn på grunn av ny storindustri.

Bil- og aluminiumsnasjonen

Islendingene er et bil- og aluminiumsfolk. Det er vanskelig å se for seg at det vil være mulig å redusere utslippene fra smelteverkene med mindre det kommer ny teknologi. Utslippene økte betraktelig da gigantsmelteverket til Alcoa åpnet i Reyðarfjörður i 2007. I tillegg har det vært planer om å bygge to nye smelteverk, ett i Sørvest-Island og et annet i Nordvest. Disse planene henger nå i løse lufta på grunn av den økonomiske situasjonen og fordi den nåværende venstreregjeringa er skeptisk til storindustri. Landsvirkjun, det store statlige energiselskapet, blir nå styrt av personer som ikke er underlagt like sterk politisk styring som tidligere. Nye evalueringer fra selskapet reiser tvil om storindustrien; det viser seg at smelteverkene får svært billig energi og at kraftverkene som har blitt bygget på grunn av disse, er lite lønnsomme.

Grønt image i fare?

Høyrepartiene, arbeidsgiverforeninger og arbeiderbevegelsen legger likevel stor vekt på at man må fortsette med utbyggingen av aluminiumindustrien. Refrenget deres er at man ikke har mange andre virkemidler for å få fart på den islandske økonomien. Dette ville medføre en stor økning i drivhusgassutslippene, og det er verdt å legge merke til at Island falt fra 1. til 24. plass på Climate Action Network sin evaluering av ulike lands prestasjoner fra i fjor. Tre variable størrelser ligger til grunn for denne: Utviklingen når det gjelder utslipp, totalutslipp og utforming av framtidig politikk. Om det blir noe av de nye smelteverkene, er det fare for at Islands grønne image internasjonalt kan være i fare.

På den andre siden har tilhengerne av storindustri pekt på at i den store sammenhengen er det bedre at smelteverk blir drevet med vann- og geotermisk energi på Island enn med miljøfiendtlige energikilder andre steder i verden.

Dårlig kollektivtilbud

Trafikken står for de største utslippene. Islendingene er helt avhengige av bilene sine og rikker seg knapt uten. Det er nærmest som et tegn på at du ikke har utrettet mye i livet om du reiser kollektivt. Bilbruken har riktignok gått noe ned siden den økonomiske kollapsen i 2008, men det skyldes ikke endrede holdninger, men enkelt og greit dårligere husholdningsøkonomi og høye bensinpriser.

Kollektivtilbudet på Island er dårlig; bebyggelsen i hovedstaden er spredt og dårlig tilrettelagt for et effektivt kollektivsystem. Det finnes ikke tog, og nesten all varetransport foregår med bil.

Høystemte, men uklare mål

Myndighetene har likevel satt som mål at 10 prosent av energien som brukes i trafikken skal komme fra miljøvennlige energikilder i 2020. Dette er ambisiøst og kanskje urealistisk sett i lys av at andelen miljøvennlige kjøretøy i dag kun er på 0,35 prosent. Et skritt i riktig retning er et ti år langt prøveprosjekt om kollektivtransport som nylig ble igangsatt i regi av stat og kommune. Tanken er at staten bidrar til utviklingen av kollektivtransporten i hovedstadsområdet – der flertallet av befolkningen bor – og på den andre siden blir bygging av nye og store veier utsatt. Fremdeles er det likevel uklart hvor store ressurser som vil bli satt inn i dette.

I islandske festtaler snakkes det ofte om at landet skal ligge i teten i utviklingen av miljøvennlige energikilder. Hydrogenbiler, el-biler og biler som går på metan er i bruk på Island, men i liten målestokk. På den andre siden er det udiskutabelt at Island har mye ren energi som kan produsere energikilder til transport. Det er likevel vanskelig å se for seg at Island kan være et foregangsland på dette området slik situasjonen er nå – mulighetene er der, slik det ofte har vært pekt på – men landet er helt avhengig av importert olje.

Krigen mot landet

I myndighetenes planer står det at karbonbinding gjennom skogrøkt og oppdyrking av land kommer til å gi gode resultat. Det er verdt å merke seg at Island fram til 1900-tallet for det meste var uten trær – like etter landnåmet startet en enorm ødeleggelse av vegetasjonen. I forrige århundre la man stor vekt på skogrøkt, og idag finnes det skoger mange steder og i Reykjavik er det mange trær. Skogene dekker likevel bare 1,16 prosent av landet. Store deler av Island er preget av erosjon.

Et annet prosjekt er tilbakeføring av våtområder. I forrige århundre ble myrer drenerte i stor stil, bønder fikk generøse tilskudd til dette, selv der det ikke var behov for det. Skjemmende dreneringsgrøfter ble gravd ut på kryss og tvers. Nobelprisforfatteren Halldór Laxness protesterte mot dette i en berømt artikkel som kalles Krigen mot landet.

Fremdeles er bevilgningene til tilbakeføring av våtområder små, men private virksomheter har også vist interesse for saken. Rio Tinto Alcan, som driver et smelteverk i nærheten av Reykjavik, samarbeider med Islands landbrukshøyskole om å tilbakeføre 5 kvadratkilometer våtmark. Det tilsvarer utslippene fra 500 privatbiler.

Oljenasjonen

I framtida vil det nok også være delte meninger om olje. Land i Nord-Atlanteren drømmer om å tjene penger på olje. De ser på de søkkrike nordmennene som tilsynelatende er nærmest immune mot økonomiske kriser. Det er sannsynlig at man snart starter opp oljeproduksjon ved Grønnland, og undersøkelser foretatt på det såkalte Dragefeltet (Drekasvæðið) mellom Island og Norge, ser lovende ut. Det kan på den andre siden by på utfordringer å skulle vinne ut olje så langt til havs. Oljeutvinning der ville naturligvis kollidere med den islandske regjeringas mål i klimaspørsmål. I grunn har det vært lite snakk om hvordan utnytting av denne ressursen skulle organiseres, hvilke miljøkonsekvenser det ville få og hvordan man skulle skattelagt en slik ressurs.

Vesentlige endringer i klimaet

Det islandske klimaet har blitt varmere. Man regner med at sammenlignet med dagens nivå blir oppvarmingen på 1°C ved midten av århundret, men fra 1,4 til 2,4 grader i siste halvdel. De fleste ser lyst på dette, for Island er både kaldt og karrig. Nye insektarter har begynt å spre seg, og tregrensa kryper stadig oppover fjellsidene. Landbruket drar nytte av et varmere klima, det er for eksempel bedre betingelser for korndyrking og somrene er lengre, men det er usikkert hvilke konsekvenser det kan få for livet i havet. Kaldtvannsarter trekker nordover, men nye arter kommer muligens i stedet. Kollapsen i havsilstammen henger trolig sammen med oppvarminga, den er føde for sjøfugler som lundefugler som i mange år har hatt vansker med hekkinga på Sør-Island. På den andre siden kommer nye fiskearter som makrell til Island. Den utgjør nå en viktig del av fisket, i tillegg til å være en kilde til konflikt mellom Island, Norge, Færøyene og EU.

Isbreene trekker seg tilbake, og noen vil forsvinne hvis det går slik det ser ut nå. Det er nesten umulig å stå på ski lenger på Sørlandet. Nedsmeltingen av isdekket på Nordpolen påvirker også Island. Det er mulig at det kommer til å åpne seg en skipslei i Arktis, og med det følger både muligheter og farer for Island. Det er fare for ulykker og forurensning, men det ligger muligheter i at Island kan bygge opp havner for denne skipsfarten. Havnivåstigning kan bli et problem, for eksempel i Reykjavik der bebyggelsen mange steder ligger lavt i terrenget. Et annet viktig aspekt for islendingene er endringer i havstrømmene, det er på grunn av de varme havstrømmene det er beboelig på Island. Det er ikke sannsynlig at dette kretsløpet i havet kommer til å endre seg med det første, men dette er et usikkerhetsmoment om man skal spå om hvordan temperaturforholdene vil endre seg på Island.

Innehållet i artikeln står för skribentens egen räkning