Bare noen dager etter at Russland hadde brutt samarbeidet med NATO, kom ledelsen i den russiske kystvakten til Tromsø for å besøke sine norske kolleger. Det var ingen tegn til at forholdet mellom Norge og Russland i nord var blitt kjøligere, tvert i mot ble det understreket at det praktiske samarbeidet for å forvalte nordområdene skulle fortsette uforstyrret av krisen i Kaukasus.

Hendelsen ga troverdighet til den norske utenriksledelsens og ekspertenes påstand om at det er veldig stor forskjell på Kaukasus og nordområdene. Norge og Georgia er begge Russlands naboland, men det er i grunnen det eneste vi har felles. På sin sørflanke hadde Russland interesse av å markere sin interessesfære og å vinne uløste territorialkonflikter. På nordflanken har Russland også en konflikt om delelinjen i havet mellom Norge og Russland, men det er ikke et eneste menneske involvert – historien legger heller ingen spesielle føringer, slik den gjør i Kaukasus.

Russland planlegger økt engasjement på Svalbard, og de har plantet et flagg på havbunnen under nordpolen, men ingen av delene gir grunn til å tro at de er interessert i å utfordre andre makter i nord for å utvide sitt territorium. Tvert i mot har det i år vært noen små tegn til at Russland stilltiende vil akseptere den omstridte norske vernesonen rundt Svalbard.

Uendret trusselbilde

Konklusjonen i det norske sikkerhetspolitiske establishment er at trusselbildet i nord ikke er blitt mørkere i den siste tiden, og at det ikke er noen grunn til å endre den sikkerhetspolitiske tenkningen og planleggingen som en følge av Russlands økende selvbevissthet og militærbruk i Kaukasus.

Det betyr imidlertid ikke at man i Norge er ubekymret i forhold til den store nabo i nord. Vi er medlem i en forsvarsallianse som har åpnet for Georgisk og Ukrainsk medlemskap og som utplasserer baser for det amerikanske rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia – land som i gamle dager ble sett på som en del av Russlands interessesfære.

Når forholdet mellom NATO og Russland blir iskaldt, må det nødvendigvis også bli ganske kaldt mellom Norge og Russland – med mindre vi skulle nedlegge veto mot både rakettskjold og nye medlemsland. Det kommer ikke til å skje, selv om det er klart politisk flertall i Norge for begge deler.

Årsaken er USA. Norge ser fortsatt på USA og NATO som sin fremste sikkerhetsgarantist, og så lenge det er slik, setter diplomatene og utenriksledelsen opp klare grenser for hvor mye vi kan dissentere med amerikanerne.

Slik har det vært frem til nå, men det er ikke sikkert det vil vare. I begynnelsen av september kom det ut en debattbok om Norges interesser som kanskje kan føre til at noen av bærebjelkene for sikkerhets- og utenrikspolitikken blir byttet ut eller svekkes.

Forfatterne, som er plassert i og utenfor Utenriksdepartementet, peker på mange dilemmaer ved norsk utenrikspolitikk i dag. Blant annet viser de hvordan USAs alenegang i verden undergraver vår førsteprioritet i utenrikspolitikken – nemlig å opprettholde et sterkest mulig verdenssamfunn. De skriver også at vårt engasjement sammen med USA i Afghanistan kan svekke våre muligheter til å drive humanitært arbeid i den delen av verden.

De kommer med en klar anbefaling om at Norge i fremtiden må gå inn i flere ”sikkerhetsvever” enn vi er i dag, og de peker blant annet på det nordiske samarbeidet. ”Sikkerhetsvev” er et begrep som rommer mer enn det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet – hvor mye mer, defineres ikke klart.

Nordisk sikkerhetssamarbeid?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjort det klart at han ikke støtter alle analyser og forslag i boken, men det er han som har bedt om den, og det er alminnelig antatt at han deler svært mye av det tankegodset som legges frem. Når det gjelder nordisk samarbeid, vet vi at han er interessert. Da de nordiske statsministrene i sommer ba Thorvald Stoltenberg om å lage en fri og åpen utredning om mulighetene for et nordisk utenriks- og sikkerhetssamarbeid, kom det som et resultat av mange nytenkende debatter og handlinger om nordisk samarbeid.

Noe av det mest spennende frem til da var utviklingen av det svensk-norsk- finske militærsamarbeidet. Det begynte med at den svenske og den norske forsvarssjefen innså at de i fremtiden ikke ville ha penger nok til å kjøpe og å vedlikeholde alt det høyteknologiske utstyret som er nødvendig i et moderne forsvar. Dermed nedsatte de arbeidsgrupper for å finne områder der de kunne samarbeide. Ganske raskt ble det definert muligheter for å få felles verksteder, felles øvingsfelt og noe felles forsvarsinnkjøp.

Arbeidsgruppene møttes ukentlig i vår, og selv om de holdt seg på det jordnære, ga de inspirasjon til mange store tanker om et nordisk fellesskap. Spesielt spennende ble det da finnene koblet seg på, og da det ble klart Norge denne gangen ikke automatisk vil kjøpe amerikanske jagerfly. Det kan hende vi kjøper fra Sverige, og i så fall vil det åpne seg store muligheter både for logistisk og operativt samarbeid.

I følge den norske forsvarssjefen ble danskene på et tidlig stadium invitert til samarbeidssamtaler, men de oppfattet ikke behovet som så stort at de ønsket å være med i denne omgang. Island ble ikke invitert, men de hadde kanskje mer enn nok med å utvikle sin nye sikkerhetsvev etter at amerikanerne trakk seg ut av Keflavik. Sett fra Norges ståsted har også den løsrivelsen ført til at det nå er lagt bedre til rette for nordisk sikkerhetssamarbeid enn noen gang.

Men, det er blitt tenkt stort om nordisk forsvarssamarbeid før også – uten resultat. Det er ikke riktig at historien alltid gjentar seg, men det er nok noen som i disse dager minnes hvordan den kalde krigen gjorde det umulig for de nordiske landene å beholde sine ulike tilnærminger til NATO og Russland innenfor en nordisk forpliktende ramme. Det spennende nå er om det sterkt kjølnede forholdet mellom NATO og Russland kan gjøre det for vanskelig for de nordiske land å foreta de nyorienteringene som de kanskje var i ferd med å forberede.

Norge kan plutselig komme i den situasjon at man for eksempel ved å velge svenske i stedet for amerikanske jagerfly kan bli tolket som om man foretar et linjevalg – at man tar avstand fra USA fordi man igjen vil forsøke å utvikle en nordisk tredje vei mellom øst og vest. Dersom debatten får en slik vinkling, er det mest sannsynlig at de politiske partiene i Norge vil falle tilbake til vante mønstre, og at Thorvald Stoltenbergs høyttenknings-rapport om Norden vil bli puttet i en skuff.

Nye sikkerhetstrusler

Slik kan det gå, men det må ikke gå slik. Den norske tenkningen om sikkerhetstrusler er helt annerledes nå enn under den kalde krigen. Invasjonsforsvaret er stort sett nedlagt og erstattet av en relativt moderne og slagkraftig marine og høyteknologiske styrker som det er lettere å flytte på. Det er fordi forsvarsplanleggerne ikke lenger ser for seg massive anslag mot Norge, men heller et avgrenset militært press for å få oss til å endre politikk – antageligvis knyttet til forvaltningen av fisk, olje eller gass. En annen sikkerhetstrussel er terror.

Det sies rett ut at NATO og USA kanskje ikke vil være interessert i å hjelpe oss i slike situasjoner. Spesielt dersom det oppstår konflikter i nordområdene kan vi oppleve at sterke NATO-land er på linje med den makten som forsøker å true oss til å skifte politikk. Det er på bakgrunn av slike scenarier det blir understreket at Norge i fremtiden må kunne støtte seg på flest mulig alternative sikkerhetsvever, og det er ganske sikkert at den nordiske vil være en av dem.

Det som gjaldt frem til Russlands krigføring i Kaukasus gjelder fortsatt. Norge er interessert i nordisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid, og Thorvald Stoltenberg kommer i hvert fall til å få støtte fra sin egen sønn, statsministeren, i forsøket på å tilrettelegge for et nytt nordisk sammenbindingsprosjekt.

Innehållet i artikeln står för skribentens egen räkning