Statsminister Jens Stoltenberg avsluttet sommerferien noen dager før tiden i år. Det siste feriehelgen ble brukt til å stanse en politisk ulmebrann på Vestlandet. Ved starten av ferien så den ut til å være lokal og relativt ufarlig. Da juli gikk over til august, brant det så kraftig at Arbeiderpartiets strateger fryktet varige skadevirkninger – altså braknederlag i kommunevalget neste høst.

Det var en beslutning om å tillate bygging av en ny høyspent kraftlinje i fjordlandskapet i Hardanger øst for Bergen som startet ulmebrannen. I mange måneder har det vært intern strid i regjeringskollegiet om høyspentledningen. Det har vært tvil om behovet, og i Sosialistisk Venstreparti, SV, var det et sterkt ønske om å legge kabelen under vann slik at den ikke skjemmet den vakre naturen. I Arbeiderpartiet og Senterpartiet hørte man i stedet på ekspertene som mente at det ville bli for dyrt og usikkert å legge ledningen under vann.

Regjeringens ja til høyspentledning ble i offentligheten raskt omdøpt til et ja til monstermaster. Det var ikke måte på hvor stygt det ville bli med store master og kraftige ledninger fra fjordside til fjordside. Turistene ville i hvert fall forsvinne. Regjeringen fikk overhodet ikke frem sitt argument om at man med en slik ledning vil gi sikrere og bedre strømforsyning til Bergen, og at man uten den nye kraftlinjen kunne risikere at en av Norges største byer ble strømløs i lange perioder.

Rekordlave meningsmålinger

Den ene saken om kraftlinjer ble koblet til andre saker som etter sigende viste det samme: Den rødgrønne regjeringen bryr seg ikke om folk i distriktene. Den styrer landet fra Oslo etter råd fra statens eksperter, som også sitter i hovedstaden.

Presset på Regjeringen ble så stort at Jens Stoltenberg bestemte seg for å snu. Etter at det hele sommeren var argumentert med at alle alternativer var utredet, kom beslutningen om at man skulle utrede en gang til. Denne gangen skulle såkalt uavhengige eksperter vurdere om det er mulig å skjule høyspentledningen i Hardangerfjorden. Så blir det trolig omkamp og mer uro når ekspertene kommer med sin rapport.

Bakteppet for sommerens kraftlinjestorm er dårlige meningsmålinger for regjeringspartiene. Arbeiderpartiet har kommet godt under 30-tallet på målingene, mens Senterpartiet og SV bare ser fire-, fem- og seks-tall. Til sammen har de tre regjeringspartiene dårligere oppslutning enn noen gang.

Årsakene er mange, men det har helt sikkert ikke hjulpet på populariteten at regjeringspartiene i større grad enn før lufter sin uenighet offentlig. SVs leder Kristin Halvorsen innrømmet i vinter at det ikke var noe særlig ”sprut” i regjeringsarbeidet for tiden. I sommer fortalte hun mediene at det var Senterpartiet som hadde trumfet igjennom den dumme beslutningen om kraftlinjen i Hardanger. Senterpartiets folk har stort sett svart med samme mynt.

En evig berg og dal-bane

Man skulle tro at statsminister Stoltenberg og Arbeiderpartiet ble lei av uroen i regjeringen og juniorpartnernes krangling. Men det virker ikke slik. Det er svært få i Arbeiderpartiet som tar til orde for å kaste de to partiene ut av regjering, og det er ganske få som ser på meningsmålingene som alarmerende. De er så vant til at det går opp og ned. De har også vent seg til at det går bedre på valgdagen enn alle andre dager. Erfaringen med berg og dalbane-tilværelsen er lang.

Allerede på slutten av 1970-tallet begynte kommentatorene å snakke om Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets svanesang. Partiet og fagbevegelsen var blitt konservativt. De forsvarte enhver ordning og regel som var kjempet frem av arbeiderbevegelsen – uansett hvor godt den virket. Da den første høyrebølgen kom på 1980-tallet, ble det vist til at arbeiderklassen stadig ble redusert, og at folk gikk over i nye og mer individualistisk orienterte yrker. En naturlig konsekvens måtte være at Arbeiderpartiet og LO også ble sendt over på historiens skraphaug – mente kommentatorene.

Så feil kan man ta. Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fornyet seg – det kom en ny langvarig styringsperiode med Gro Harlem Brundtland. Deretter var det en ny bølgedal med lederstrid, dommedagsprofetier og braknederlag i valget i 2001. Deretter ble det historisk samarbeid med regjeringsmakt, valgseier og ny seier i 2009. Dersom Jens Stoltenberg ønsker å fortsette til neste stortingsvalg, vil han kunne få et like positivt ettermæle blant Ap-folk som Harlem Brundtland og etterkrigslederen Einar Gerhardsen har.

Det viktigste er å styre

Stoltenberg og hans nærmeste rådgivere er blitt eksperter på å forvalte det som er blitt det norske sosialdemokratiets fremste kjennetegn: styringsdyktighet. Valgforskernes undersøkelser av fjorårets stortingsvalg er ikke ferdig ennå, men det er all grunn til å tro at det var den trygge Jens Stoltenberg som gjorde suksess hos velgerne. Han hadde styrt landet stødig og godt gjennom finanskrisens brottsjøer, og han var nøye med å begrense sine politiske ambisjoner. Han skulle ikke love mer enn han kunne holde.

Arbeiderpartiets leder tror mer på de små kompromisser enn de store ideer. ”Stolt, men ikke fornøyd”, er et av hans og partiets mest populære slagord for tiden. I det ligger det at man skal forvalte vel så mye som man reformerer. Det som ikke sies, men som er en forutsetning, er at man alltid skal strebe etter regjeringsmakt.

Når styringsviljen fremheves så sterkt, er det fordi den i praksis har overstyrt politikken. Den som har fulgt Arbeiderpartiet tett i de siste ti årene, vil se at de politiske standpunktene har variert kraftig. Ved årtusenskiftet var partiledelsen åpen for å privatisere offentlige oppgaver og bedrifter, og den var en pådriver for å rasjonalisere og å målrette forvaltningen. Innflytelsen fra Tony Blairs nye Labour var sterk. Båndene til fagbevegelsen var i ferd med å bli svekket.

Fra høyre, til venstre, til høyre?

Med det rødgrønne regjeringssamarbeidet kom en del klassiske venstrestandpunkter inn i partiet igjen. Samarbeidet med at LO ble forsterket, arbeidstagernes rettigheter styrket, utjevningspolitikken skjerpet og velferdsordningene fredet. I en periode ble det snakket om de to Jens’ene – han som hadde ledet den rene Arbeiderpartiregjeringen i 2001 og han som ledet den rødgrønne regjeringen i 2005.

Etter at Ap i fjorårets valg styrket sin posisjon i forhold til Sp og SV, er det tegn til at den gamle Jens kommer tilbake. Det er liten tvil om at han personlig fortsatt er en meget moderat – for ikke å si høyreorientert – sosialdemokrat. Men det er heller ikke noen tvil om at han er villig til å sette sin egen politikk på vent, dersom det er nødvendig for å sikre eller å beholde regjeringsmakt.

Så lenge Arbeidpartiets ledelse har et så pragmatisk grunnsyn, er det grunn til å tro at deres overlegne posisjon i norsk politikk vil vare. Hvis det da ikke skulle komme en voldsom og varig reaksjon mot den type politiker som er mer opptatt av administrasjon og kommunikasjon enn av å stake ut en ny og riktig kurs i en raskt foranderlig verden.

Hvordan verden utvikler seg, er det ikke så lett å si noe fornuftig om, men det er noen tegn i tiden på at den moderne kommunikasjons- og administrasjonspolitikeren vil møte større folkelig motstand i fremtiden. I den forbindelse er sommerens mediekjør mot Bjarne Håkon Hanssen interessant.

Stormen mot Bjarne Håkon Hanssen

Hanssen var frem til fjorårets valg en av Norges mest populære politikere og han var Stoltenbergs nest mest betrodde statsråd. (Utenriksminister Jonas Gahr Støre ansees som den nærmeste.) Da han etter valget meldte overgang til kommunikasjonsbransjen, vakte det oppsikt. Spesielt fordi han sa offentlig at han lengtet etter å skape noen verdier – ikke bare å fordele dem. At kommunikasjonsbyråene skaper verdier for sine eiere og ansatte, har folk flest forstått, men det er langt mer folkelig tvil om verdiskapningen i et samfunnsperspektiv.

Bjarne Håkon Hanssen har alltid hatt ry på seg for å være en glimrende kommunikator, og han har i hele sin politiske karriere stort sett hatt positiv medieoppmerksomhet. Mange i mediene følte nok et behov for å slå til litt ekstra da det i sommer ble klart at han i en av sine første jobber som politisk påvirker har jobbet for å endre et forslag fra regjeringen som begrenser utbyttemulighetene for private barnehager. Det ble sagt at forslaget ble utformet, mens Hanssen selv var i regjering. Han lobbet altså mot seg selv.

Fakta i saken er bestridte. Det viktige i et stort politiske perspektiv er at Jens Stoltenberg og andre moderne Ap-politikere antageligvis ble svekket av mediestormen. Hanssen har nemlig stort sett hatt den samme tilnærmingen til politikk som Stoltenberg. Hvordan er egentlig statsministerens holdning når en av hans nærmeste ser ut til å selge sine politiske evner og standpunkter i et privat marked?

Hvis sosialdemokrati utelukkende assosieres med en sterk vilje til makt, uten at noen vet hva makten skal brukes til, er det antageligvis ille ute.          

Innehållet i artikeln står för skribentens egen räkning