10 fakta om likestilling

Mand og kvinde sidder i en park
Photographer
Yadid Levy/Norden.org
Likestilling er et sterkt profileringsspørsmål i Norden. Erfaringen viser at likestilling ikke bare er et spørsmål om rettigheter, men også en økonomisk nødvendighet. Likestillingen er en bærebjelke i de nordiske velferdssamfunnene, og det er stor etterspørsel etter vår erfaring rundt omkring i verden.

1. Nordiske kvinner er blant de mest yrkesaktive i verden. 74 prosent av kvinnene i Norden er ute i arbeidsmarkedet; godt over OECD-gjennomsnittet på 66 prosent. Årsaken er at barne- og eldreomsorg er tilgjengelig for alle, at kvinners utdanningsnivå er høyt, og at både mødre og fedre har rett til betalt foreldrepermisjon. På Island jobber 82 prosent av kvinnene, tett etterfulgt av (Sveits), Sverige, Norge og Danmark.

 

2. Lik lønn for likt arbeid er en lovfestet rettighet i alle de nordiske landene og et likestillingspolitisk mål. Men akkurat som i verden for øvrig er det et lønnsgap mellom kvinner og menn, som blant annet kommer av yrkesvalg. I Norden er lønnsgapet i gjennomsnitt 15,4 prosent. I EU er det 16,7 prosent. Prosenttallet viser forskjellen mellom menns og kvinners brutto timelønn som en andel av menns brutto timelønn.

 

3. Det nordiske arbeidsmarkedet kjennetegnes av stor arbeidsmarkedsdeltakelse for kvinner, men også av sterk kjønnssegregering. Kvinner og menn arbeider i forskjellige bransjer, noe som ofte kalles ”det nordiske kjønnsparadokset”. 46 prosent av kvinnene i Norden arbeider i tradisjonelt kvinnedominerte yrker innenfor helsevesenet, utdanning og omsorg. Bare 13 prosent av mennene arbeider i disse sektorene. De kvinnedominerte sektorene er ofte lavtlønnet, mens de mannsdominerte er høytlønnet.

 

4. Å oppnå likestilling på arbeidsmarkedet er viktig for de nordiske landene, og det ujevnt fordelte deltidsarbeidet har blitt et nøkkelspørsmål. At kvinner i større utstrekning enn menn jobber deltid, har konsekvenser for samfunnsøkonomien, for kvinners lønnsutvikling og for deres pensjon. 22,5 prosent av nordiske kvinner arbeider deltid, noe mer enn i det øvrige Europa, der i gjennomsnitt 21,5 prosent er deltidsarbeidende.

 

5. For nordiske barnefamilier utgjør kostnaden for barneomsorg rundt ti prosent av nettoinntekten. I land der barneomsorg er betydelig dyrere, lønner det seg ikke alltid at begge foreldrene arbeider – og gjett hvem som oftest blir hjemme med barna? Barneomsorg som er tilgjengelig for alle, er helt klart viktig for likestillingen. I USA går 26 prosent av husholdningenes inntekter til barneomsorg, og i Storbritannia 34 prosent.

 

6. At begge foreldrene skal kunne kombinere yrkesarbeid med å ha barn, har lenge vært et prioritert likestillingsspørsmål i Norden. I gjennomsnitt har nordiske foreldre rett til å ha fri fra jobb i 345 dager per barn. Foreldrepermisjonens lengde varierer mellom de nordiske landene. Sverige har den lengste perioden med betalt foreldrepermisjon: 70 uker, mens Island har den korteste, med 40 uker.

 

 7. Fedre i Norden tar ut mer foreldrepermisjon enn gjennomsnittet i verden. I Norden er Island og Sverige ledende når det gjelder menns uttak av foreldrepermisjon, og står for henholdsvis 28 og 25 prosent. Ifølge en svensk undersøkelse øker mødrenes livsinntekt med sju prosent for hver ekstra foreldremåned som tas ut av faren.

 

8. Danmark, Finland og Sverige har Europas høyeste andel av bedrifter som tilbyr fleksibel arbeidstid. Mer enn halvparten av de ansatte i Norden har mulighet til å tilpasse arbeidstiden, noe som gjør det lettere for både kvinner og menn å kombinere barn med en krevende og interessant jobb.

 

9. I Norden er andelen kvinner med høyere utdanning større enn andelen menn. 61 prosent av alle som fullfører høyere utdanning, er kvinner. Dersom flere nordiske arbeidsplasser hadde klart å utnytte denne kompetansereserven, ville Norden ha bedre forutsetninger for å nå likestillingsmålene.

 

10.  Hver tredje sjef i Norden er en kvinne (36 prosent), noe som plasserer Norden på det europeiske gjennomsnittet.  At kvinner til tross for et høyere utdanningsnivå er underrepresentert i høyere stillinger i samfunnet, betyr at samfunnets investering i utdanning og kvinners kunnskap enda ikke utnyttes til fulle.