Nordens historie

Da Leiv Eiriksson – med tilnavnet «den lykkelige» – stevnet ut fra Grønlands vestkyst i år 1002, tenkte han neppe på at reisen hans ville skrive seg inn i verdenshistorien. Leiv Eiriksson er om noen et symbol på det Norden som helt siden vikingtida har hatt et spesielt fellesskap på tvers av landegrensene. Han ble født på Island, vokste opp på Grønland og tilbrakte et par år av ungdommen i Norge. Leiv Eiriksson var en nordisk kosmopolitt – og i 1003 nådde han med sitt skip helt til Vinland, eller Newfoundland, som vi kaller det i dag. Han ble dermed den første europeeren noensinne som reiste til Amerika, flere hundre år før Kristoffer Columbus.

På Leiv Eirikssons tid ble store deler av Norden for første gang et samlet rike under det som siden har blitt kalt for Norgesveldet. De norske kongene kontrollerte etter hvert både Færøyene, Island og Grønland – og det var tett utveksling mellom vikingkongene i Sverige og Danmark.

De nordiske vikingene nådde ikke bare fram til det nåværende Canada, men også til fjerne byer langt inne i Russland og ved Middelhavet. Vikingene har i ettertid blitt kjent som blodtørstige stridsmenn, men de var først og fremst sjødyktige handelsmenn og gode bønder som holdt husdyr og dyrket land. Vikingene var på den måten med på å bringe Norden inn i en moderne tidsalder, og med innføringen av kristendommen i årene rundt årtusenskiftet kom Norden også kulturelt tettere på det øvrige Europa.

Norden smelter sammen

Med kristendommen kom en ny kulturell strømning til Norden. Det ble bygd store kirker som domkirkene i Stavanger og Ribe, og det ble anlagt klostre og bispeseter så langt borte som i Vest-Grønland. Kjøpsteder ble anlagt, borger ble oppført – og nye matvaner og klesmoter ble introdusert gjennom den økende handelen med byer og land lenger sør.

Sørfra kom det imidlertid ikke bare spennende nye impulser, men også pesten, eller svartedauden. Den fikk alvorlige følger og var nær ved å utradere befolkningen både i Norge og på Island. Man vet ikke om det også var pesten som drepte de grønlandske nordboerne, men vi vet at den nordiske sivilisasjonen i Vest-Grønland døde ut på begynnelsen av 1400-tallet. Først 300 år senere ble det for alvor kontakt mellom Grønland og det øvrige Norden igjen.

I løpet av middelalderen ble Nordens posisjon som en kulturell, økonomisk og politisk enhet stadfestet. Det skjedde i 1397, da Sverige, Danmark og Norge ble ført sammen i Kalmarunionen, som reelt var et nordisk storrike. Til unionen hørte også de gamle norske oversjøiske besittelsene Shetland, Orknøyene, Færøyene og Island samt Åland og Finland, som hadde havnet under svensk herredømme i løpet av middelalderen. Kartet over Kalmarunionen ligner i grove trekk det Norden vi kjenner i dag.

Unionen mellom de nordiske landene var forholdsvis sterk de første årene, men etter hvert ble de tette båndene svakere og preget av intern splid, med Danmark-Norge på den ene siden og Sverige-Finland på den andre. Kalmarunionen knakk til slutt på midten og ble etterfulgt av en periode med nordisk ufred, bl.a. som følge av det berømte stockholmske blodbadet i 1520, der den danske kong Christian II i et forsøk på å beholde makten over Sverige lot en stor gruppe adelige og andre framtredende borgere henrette i den svenske hovedstaden.

Kolonier og kriger

I seinmiddelalderen og renessansen sakket Norden på mange måter akterut i forhold til resten av Europa. Sverige utviklet seg riktig nok i samme periode til en regulær europeisk stormakt som hadde kontroll over store deler av Østersjøen, herunder det meste av det nåværende Baltikum og områder i det nåværende Tyskland og Polen. Også Finland var fortsatt en del av det svenske riket. Danmark-Norge forsøkte seg som kolonimakt med overtakelsen av Trankebar i India, deler av det nåværende Ghana i Afrika og de tre karibiske øyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix. De sistnevnte var danske besittelser fram til 1917.

Likevel sto Norden i skyggen av de blomstrende bystatene i sør, og sjømakter som Spania, Portugal, Holland og England, som begynte å erobre verden utenfor og hadde stor innflytelse på utviklingen i Europa. Verken Danmark-Norge eller Sverige-Finland kom til å spille den samme avgjørende rollen – i stedet førte de tidligere unionslandene gjentatte kriger mot hverandre i forsøket på å få full kontroll over et samlet Norden.

Krigene var oppslitende og falt primært ut til Sveriges fordel. Først måtte Danmark avstå det frodige og velutviklede Skåne, Halland og Blekinge til Sverige – og i 1814 var det hele den danske tvillingnasjonen Norge som ble avstått til Sverige, som i mellomtida hadde mistet Finland til den andre erkerivalen: Russland. Danmark beholdt kontrollen over Island, Færøyene og det Grønland som i mellomtida hadde blitt kolonisert.

Opp gjennom 1800-tallet ble stridsøksa mellom Danmark og Sverige begravd. Begge landene hadde etter hvert status som småstater i europeisk sammenheng, men stormaktene så en fordel i at landene forble selvstendige av strategiske grunner. Det var bruk for støtdempere mellom stormakter som Russland, Preussen, Frankrike og Storbritannia, og man så en fordel i at Østersjøen ikke var kontrollert av én makt alene.

Industrialiseringen ble på mange måter en ny begynnelse for de nordiske landene. Utbredt fattigdom hadde preget første halvdel av 1800-tallet, og mange så muligheter for et nytt og bedre liv som utvandrer i Amerika. Med den oppblomstrende industrien ble det behov for arbeidskraft i de voksende byene, og det oppsto tunge industrier, gruvedrift og verft over store deler av Norden.

Både i Finland, på Island og i Norge var det sterke uavhengighetskrefter, og også på Åland og Færøyene drømte mange om selvstendighet, eller i hvert fall utbredt selvstyre. Norge fikk sin selvstendighet i 1905 og Island i 1918. Finland erklærte seg uavhengig av Russland i 1917 – men måtte gjennom en bitter borgerkrig i de følgende årene mellom parter som ønsket en tett relasjon til hhv. Russland og det øvrige Norden. Mens Norge valgte å bli et konstitusjonelt monarki i likhet med Sverige og Danmark, ble Finland en republikk med en utenrikspolitikk som i høy grad ble basert på en vennligsinnet relasjon til Russland.

Krigen som splittet

Industrialiseringen ga grobunn for en stigende demokratisering, og folkestyret ble i tida etter første verdenskrig fullt etablert i de nordiske landene. Mens Norden hadde holdt seg nøytralt under første verdenskrig, ble Danmark og Norge tvunget inn i annen verdenskrig da Tyskland i 1940 angrep og okkuperte begge landene. Sverige forholdt seg nøytralt under hele krigen, mens Finland i første omgang gikk inn på tysk side. Finland led enorme tap i kamper først mot Sovjetunionen og siden mot Tyskland, og også Norge ble voldsomt preget av krigen.

Island, Færøyene og Grønland sto uten egentlig kontakt med det øvrige Norden under krigen, men var under amerikansk/britisk kontroll. Spesielt den amerikanske tilstedeværelsen på Grønland hadde på få år satt i gang en rivende utvikling i det tidligere isolerte samfunnet, som primært hadde livnært seg på fiske og fangst.

Etter krigen gikk den økonomiske utviklingen fort i hele Norden, bl.a. takket være den amerikanske Marshallhjelpen. Finland balanserte utenrikspolitisk mellom en tett relasjon til Sovjetunionen og en stadig større tilnærming til Vesten og dermed de andre nordiske landene. Landet førte en streng nøytralitetspolitikk etter russisk krav og drev samhandel med både Vesten og Sovjetunionen. Mens Sverige fastholdt sin nøytralitet, gikk Island, Danmark og Norge i 1949 inn i den militære atlanterhavspakten NATO.

Velferd og nye pakter

Utad sto de nordiske landene kanskje splittet, men internt var det sterke krefter som så fordelen i et bilateralt samarbeid som kunne bringe Norden tettere sammen kulturelt, økonomisk og politisk – i det omfanget de forskjellige utenrikspolitiske interessene ellers tillot det. Dette førte i 1952 til at Nordisk råd ble opprettet.

Allerede før andre verdenskrig var de første spadestikkene til den nordiske velferdsmodellen tatt. Norden skilte seg ut fra det øvrige Europa ved å bygge opp et sosialt sikkerhetsnett gjennom høyere skatter og avgifter. De nordiske velferdsmodellene ble i årene etter krigen ytterligere utbygd og sikret bl.a. et modernisert helsevesen og skolevesen. De kulturelle bruene på tvers av de nordiske landene – og den felles interessen for sosial-, miljø- og finanspolitikk – ble fundamentet for Nordisk råd.

De fem nordiske landene Island, Norge, Finland, Danmark og Sverige samt de selvstyrende områdene Åland (selvstyre 1921), Færøyene (selvstyre 2005) og Grønland (selvstyre 2009) opplevde alle en økonomisk oppblomstring i andre halvdel av det 20. århundret takket være en stigende eksport og økt utvinning av råstoffer som olje og naturgass. Spesielt Finland og Island har opplevd både økonomiske opp- og nedturer i tiårene rundt årtusenskiftet. I samme periode har ikke minst den norske økonomien blomstret, takket være de store oljeforekomstene i Nordsjøen.

Selv om de nordiske landene grovt sett fulgte hverandre i utvikling, preget historien de enkelte landenes interesse i å inngå nye allianser. Danmark gikk inn i EF i 1973 og senere i EU. Først i 1995 ble Sverige, Finland og Åland EU-medlemmer, mens Norge og Island fortsatt står utenfor sammen med Grønland og Færøyene. Sverige og Finland er derimot fortsatt ikke medlemmer av NATO. Bare Nordisk råd samler alle de nordiske landene.

I dag står Norden samlet – ikke i et like tett politisk-økonomisk fellesskap som på Kalmarunionens tid, men snarere som den gangen Leiv den lykkelige seilte ut og oppdaget Amerika. Som den gang ferdes nordiske borgere i hverandres land, man handler med hverandre, og man ønsker på tross av språklige og kulturelle forskjeller en åpenhet, nysgjerrighet og kreativitet som sikrer stabilitet, trygghet og økonomisk framdrift, både i Norden og i verden utenfor.