Anne-Grethe Leine Bientie og Bierna Leine Bientie

Jaememe mijjen luvnie jeala («Midt iblant oss lever døden») av ekteparet Anne-Grethe Leine Bientie og Bierna Leine Bientie er en tankevekkende og poetisk bok, skrevet med stor livsvisdom. Boka inneholder elleve fortellinger om mennesker fra vidt ulike bakgrunner og livssituasjoner som har fått døden nær innpå seg. Døden påvirker dem på ulike måter, og de møter situasjonen med ulike refleksjoner.

I den første og den siste teksten er det en kjær livsledsager som går bort, og den ømme tonen setter preg på hele boka. Den aldrende etterlatte fortsetter livet som i en sakte film; som i et ritual fyrer vedkommende i ovnen, koker kaffe og legger seg ved siden av sin kjære. Det vanskelige med å akseptere døden og gi slipp skildres med stor ømhet. «Daesnie gællesjem jïh dutnjien vuartesjem. Dagke manne jieliminie jïh datne sealadamme?» («Her ligger jeg og ser på deg. Er det i det hele tatt mulig at jeg lever mens du er død?») (67)

I teksten Gurhtie («Lom») får en død lom i garnet garnfiskeren til å føle skyld når den andre lommen og de etterlatte lomungene skriker klagende fra den andre siden av vannet. De vanskelige følelsene kommer mellom kvinnen og hennes mann, og hun sverger: «In edtjh gåessie viermide jadtedidh mearan dijjen leah tjovhkh.» («Jeg skal aldri mer sette garn i hekketiden.») (20)

Selv om døden er med i alle fortellingene, er det en sterk omfavnelse av både livet og døden i hverdagen, som viser at tar man tak i livet, så kan det gå bra.

Boka inneholder også fortellinger om mennesker som ikke er omringet av gode relasjoner og nærhet når livssirkelen sluttes, og som forlater livet i en trass, lik den de har levd med. Slik er det når tantebarnet i Gaatoelamme («Forsvunnet») kommer for å besøke onkel som ikke lenger er der. Filletanta ønsker ingen begravelse, ingen dødsannonse, absolutt ingenting. Det er ingen plass for følelser, bare pragmatiske løsninger.

I Vïere («Å binde en krans») har den voksne dattera fått i oppgave å lage en krans til farens begravelse.
Hun binder stikkende villskudd av morens rosenbusk innerst i kransen, og tenker: «Eah baakoeh daerpies gosse daate vïere gæstoen nelnie.» («Vi trenger ikke ord når denne kransen er på kista.») (45) Som i en seremoni binder hun barndommens smertefulle opplevelser inn i kransen og opplever forsoning og heling. Så ofte har hun tenkt: «Gosse jaama, dellie edtjem aavoedidh.» («Det vil bli en gledens dag når faren dør.») (46) Nå er tiden inne, og hun føler at kraften vokser i henne.

De fleste tekstene er allmennmenneskelige, og det samiske vises i små detaljer, for eksempel når teksten plutselig glir over i en joiklignende lyrikk. Den samiskspråklige teksten drar leseren inn i den samiske sfæren gjennom de presise ordvalgene – ofte åpner et uttrykk en hel verden.

Bierna Leine Bientie har virket som sørsamisk prest og er også salmeforfatter, og mottok Sørsamisk kulturpris i 2021. Anne-Grethe Leine Bientie er både salmeforfatter og forfatter. Hennes barnebok Joekoen sjïehteles ryöjnesjæjja («En skikkelig flink reingjeter») ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2018. Den norske versjonen av den nå nominerte boka, Midt iblant oss lever døden, er innkjøpt til Norges kulturråds innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur.

Boka er vakkert og stemningsfullt illustrert av parets datter, Ellen Sara Reiten Bientie. Bildene leder leseren til enda en ny fortelling og nye refleksjoner, som man må gruble over og grunne på, og deretter lese enda en gang, og fornemme en trygghet i at døden er verken skummel eller en trussel, men heller en naturlig del av våre liv.