Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky
Photographer
Håkon Borg
Roskva Koritzinsky: Jeg har ennå ikke sett verden. Noveller, Aschehoug, 2017

Roskva Koritzinsky (f. 1989) debuterte med novellesamlingen Her inne et sted i 2013. To år senere fulgte romanen Flammen og mørket, før hun nå har vendt tilbake til novellene med en samling som utgjør ikke bare et høydepunkt i det ferske forfatterskapet hennes, men også i den norske litteraturen slik den ser ut per 2018.

De seks novellene er i utgangspunktet lagt til en forholdsvis gjenkjennelig nåtidshverdag der det gjerne handler om familie, om relasjoner, om studie- og yrkesforløp. Korte som de er, kan de likevel spenne over lengre perioder eller forløp, og Koritzinsky viser en uvanlig evne til både å zoome inn øyeblikksdetaljer og gjengi skiftningene og alt det uvisse i et livsløp på få sider. Ikke minst klarer hun å vise hvor tett sammenvevd det nære og det fremmede er mellom mennesker, som her, i en av flere setninger som er rene noveller i seg selv: ”Av og til, når du holdt meg fast eller jeg la fingrene om halsen din, oppdaget jeg dét i øynene dine som jeg stadig glemte: At du kom fra mørket, mens jeg bare var en blindpassasjer der.”

Tittelen angir et sentralt element, kanskje ikke først og fremst ved handlingsforløpene eller karakterene, men ved selve skrivemåten, rettere sagt tilnærmingen til skrivingen og verden: at ingenting er gitt eller avgjort, selv om alt er presist. Når dommer felles og liv innfattes i setninger, bidrar de like fullt til å frigjøre noe. For Koritzinsky skriver på en måte som kan få en til å føle at disse setningene fortløpende snur seg for å betrakte seg selv, med en vedvarende årvåkenhet og en litterær bevissthet som vitner om et sterkt gehør for språkets egen, doble kraft – til å kartlegge og til å oppløse.

En norsk poesiantologi ble for noen år tilbake gitt tittelen Verden finnes ikke på kartet. Den kunne tolkes dithen at det allerede definerte, inn- og oppdelte ikke er identisk med det som er virkelig og virksomt og i bruk. Jeg har ennå ikke sett verden er en tittel som kan leses inn i en lignende sammenheng, for er verden ennå usett, vil det si at den fremdeles er underveis. Og det er det utforskende og søkende – men på ingen måte det nølende – som preger disse novellene, som gjerne og sjanger-utypisk skifter perspektiv mellom karakterene. Det kan de gjøre fordi det er nettopp denne holdningen som holder dem sammen. Ved å lese Roskva Koritzinsky får vi del i det åpenbare vi ellers så ofte blir bedt om å glemme: at språket ikke er noe som beskriver og inndeler og særmerker hver og en av oss, men det som gjør at vi puster, sammen.

Hver morgen: trangen til å forsvinne helt og fullstendig, til å hoppe ut av vinduet eller drikke seg i hjel, og så den tørre ettermiddagsfornuften: Ikke gi helt opp, bare litt, hele tiden, slik at ingen legger merke til det.