Ole Robert Sunde

Ole Robert Sunde (f 1952)  har lenge vært en avantgardistisk institusjon i norsk litteratur, ofte utskjelt for sine kompliserte setninger, eksperimentelle syntaks og lange tålmodighetsprøver av noen romaner, men like ofte hyllet for sin evne til å dvele så lenge ved sanseinntrykkene at de kan beskrives i alle fine nyanser og avlures alt de besitter av underlighet og merkelighet. Sunde har sin stil: Det tar tid å lese hans bøker, dels fordi han vil at vi skal stoppe opp og se på alle hans ord og vendinger, dels fordi alle tendenser til intrige bremses av det mylder av assosiasjoner, minner og forventninger han omkranser hver gjenstand, hvert fenomen og hvert inntrykk med. Ikke for ingenting har Sunde nylig uttalt at han ikke bryr seg mye om andre forfattere enn Proust, Joyce og Faulkner.

Årets roman, Krigen var min families historie, er den åttende og siste i en serie selvbiografiske beretninger som langsomt begynte med kortromanen den lange teksten historie (1984). Mange kritikere har vurdert den nye romanen som et høydepunkt i forfatterskapet. Kanskje er den også hans mest dramatiserte:  Iallfall har den en tydelig tematisk spenning i forholdet mellom far og sønn og deres helt ulike verdener. Både far og bestefar er definert av krigsinnsatsen i henholdsvis annen og første verdenskrig, mens forfatteren er en bokelskende militærnekter som knytter sitt handlingsliv til det å leve seg inn i litteraturen og å skrive ny litteratur. Konflikten og forsoningen med farens verden er romanens gjennomgående tråd, alltid tydelig til stede bak dens mange digresjoner og forsinkelser.

I Krigen var min families historie får leseren umiddelbart et forhold til fortellende jeg’et som ung gutt, en som har spurt sin mor om han er melankolsk ”og hun hadde sagt: Du, aldri i verden, som kunne bety, fra hennes munn: Du mer enn andre”. Han føler og definerer seg som en indianer, selv om han står på lang avstand fra naturen og ikke er i stand til å gjenkjenne for eksempel skogens dyrelåter:

Jeg vet ingenting om den tause skogen idet de navnløse dyre-låtene forstummer; jeg ser skogen fra mitt sted; alltid på avstand; som de nettene da jeg våkner med hjertebank og aner vindens svale sus gjennom løvverkets dystre uryddighet.

Gjennom slike beskrivelser vinner Sunde et herredømme over det han står produktivt fremmed overfor, som i den fabelaktige sekvensen om den lille larven (s. 41f) som vrir ”seg om sin egen akse, liksom den ville klø seg selv”, eller i beretningen om den omfattende og detaljrike reisen til Moss (en knapp times togtur sør for Oslo), der ingen ”ropte opp om uhørt venting” da toget må stoppe for kryssende tog ”etter som dette var etter boken, og etter boken skulle toget vente på kryssende tog, og i ventetiden skulle de togansatte være fratatt å måtte opplyse om hvorfor toget sto og hvor lenge det ville komme til å stå”.

For alle som reiser med tog i Norge, er en slik formulering både fullstendig presis og overdådig komisk. Det samme kan sies om avsnittet der jeg’et/Sunde/fortelleren observerer en skoleklasse utenfor togvinduet:

En skoleklasse kom over veien; høylydt, skubbende, intrikate, innimellom seg knuffende, liksom allerede dømt til å slåss for å få den minste oppmerksomhet; du undret på om det kunne ha vært en ren gutteklasse; regnfrakkene var slengt over ranslene; de var som en sjelden stamme av pukkelryggete anført av en leptosom.

Der fikk vi også med ett av Sundes karakteristisk fremmedord. Det følgende avsnittet viser hvordan han bruker en lett kaotisk syntaks for å skape mer intensitet i en spesielt dramatisk familiescene: