Sara Margrethe Oskal: Savkkuhan sávrri sániid

Sara Margrethe Oskal
Photographer
Torill Olsen
Digtsamling, Iđut AS, 2012

Sara Margrethe Oskal (f. 1970) kommer fra Guovdageaidnu/Kautokeino i Norge og har et langt kunstnerisk virke som skuespiller, dramatiker og forfatter bag sig. Hun har gået på Teaterhögskolan i Helsingfors og har en doktorgrad i performativ kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Oskal debuterede som forfatter i 2006 med digtsamlingen váimmu vuohttume og er nomineret til Nordisk Råds litteraturpris 2016 for sin anden digtsamling savkkuhan sávrri sániid (norsk: utrettelige ord).

Den nominerede bog savkkuhan sávrri sániid er en koncis og præcis digtsamling, hvor læseren i små glimt, gennem fortættede billeder, får indblik i et samisk liv. Disse små glimt danner tilsammen en større helhed, som gradvist får et stort lærred til at åbenbare sig for læseren. Bogen kan læses som en hyldest til det samiske hverdagsmenneske, som utrætteligt lever sit samiske liv på trods af det konstante pres fra omverdenen.

På originalsproget er der i bogen lagt stor vægt på allitteration, hvilket danner bro til den mundtlige samiske fortælletradition, hvor allitteration var og er et helt centralt litterært virkemiddel. I savkkuhan sávrri sániid er den allitterære stil dog ikke udelukkende en forankring i traditionen – den er også en litterær metode. Oskals allitterære postulat bliver til en drivkraft i digtene og bidrager til at skabe et univers af overrumplende billeder, som åbner digtene og gør, at læsningen kan udfolde sig helt forskelligt fra person til person og forandre sig fra læsning til læsning.

På tekstniveau viser digtene i savkkuhan sávrri sániid sig frem i små glimt, som lidt efter lidt glider sammen til et stort billede, og rent tematisk er bogen opbygget på samme måde. Det er små glimt af tilværelsen i en hverdag med rendrift, der træder frem i digtene, men ved at fremvise dette mikroperspektiv peger Oskal i virkeligheden på noget større. Bag alle hverdagshandlingerne, bag det at sy og hænge skind til tørre, dirrer en tiltagende desperation. Det omkringliggende samfund er usynligt i bogen, men der er noget manisk i fortællerstemmen, i den måde, hvorpå det lyriske subjekt taler og handler, som eksponerer samfundsklimaet og subjektets position i samfundet. 

Bogen giver et indblik i en yderst aktuel problemstilling, hvor den politiske udvikling fører til et stadig større pres på hovederhvervene i de samiske områder fra minedrift eller andre storindustrier. Dermed bliver Oskals digtsamling om den, som utrætteligt holder fast i det samiske liv, til et politisk ladet dokument – ikke et højtråbende manifest, som udbreder sig i store fagter og ord, men en dirrende stemme, som utrætteligt vikler tråde, som viser, hvad det er, der går tabt, når storindustrier rykker ind og overtager og forurener land og hav i de samiske områder. savkkuhan sávrri sániid er en følsom og subtil digtsamling, hvor disse perspektiver åbnes, rum for rum, indtil læseren uforvarende står i et åbent landskab.