Eva Runefelt

Der vi har vært

er der vi er

Et strøk

tvers igjennom,

om og om igjen

Pensel og bue

går gjennom oss

der vi har vært og stadig er

Noen linjer mot slutten i Eva Runefelts diktsamling Minnesburen kan sies å være et konsentrat av boka. Det handler om minner, om å stadig være nærværende i nået og på samme tid ha sitt opphold i det som har vært. Vi bærer hele vårt liv med og i oss – det er barndommen med foreldre og søsken og en nærmest mystisk og samtidig svært rasjonell innstilling til hva som skjer, og det er ungdommen og det voksne livet som samler på seg stadig mer erfaring, syn, minner av levende og døde. Våre liv blir stadig rikere, stadig mer forgrenede, de blir stadig større, men også stadig mer som underverk: vi finnes, med dette i oss.

Eva Runefelt, født 1953, har et rikt forfatterskap bak seg. Hun debuterte i 1975 og har siden da – denne siste boka medregnet – gitt ut tolv bøker. Selv om hun debuterte som prosaforfatter med romanen I Svackan har hun framfor alt blitt forbundet med lyrikken, i diktsamlinger som En kommande tid av livet (1975), Augusti (1981), Mjuka mörkret (1997), I ett förskingrat nu (2007). De er alle verk som er ytterst følsomme for sjelens bevegelser i samklang med omgivelsene – naturen, bymiljøet, andre mennesker – og som sensuelt og tilsynelatende enkelt snakker om det vanskeligste i livet, kjærlighet, død, hukommelse.

Minnesburen er delvis sjangeroverskridende. Den er inndelt i tre deler, ”Barndomligt”, ”Gåendeskrivandet” og ”Ögonblickligt”. De to første rommer prosadikt eller kortere prosastykker, mens den tredje delen er mer tradisjonelt lyrisk i formen. Men naturligvis kjenner man igjen språket hennes i hele boka. Her finnes den stillferdige tonen som likevel huser en sterk patos, det tilsynelatende hverdagslige som kan brytes av et bildespråk som er overraskende og friskt, som gir leseren et nytt og liksom opphøyd blikk og derfor gjør lesingen til en opplevelse som i intensitet grenser til så vel musikk som bildekunst.

Minnesburen er en svært vakker og gripende bok, et tilbakeblikk på barndommen gjennom et livs erfaringer. Eva Runefelt fullfører her det i sitt forfatterskap som griper om de store helhetene, samtidig som hun tar et stort skritt framover som dikter. Hun viser at et forfatterskap er en bevegelsens kunst – både når det gjelder bokas indre liv og uttrykket, utformingen.

Arne Johnsson