Tomas Espedal

Tomas Espedal
Photographer
Dag Knudsen
Tomas Espedal: Bergeners. Prosa, Gyldendal, 2013

Tomas Espedal (født 1961) har med bøgerne Biografi (1999), Dagbog(2003), Breve (2005), Eller kunsten at leve et vildt og poetisk liv(2006), Mod kunsten (2009) og Mod naturen (2011) skabt sin helt egen genre i norsk litteratur. På den ene side er der tale om bekendelser som hele tiden handler om forfatteren selv og hans liv. På den anden side er der tale om omhyggeligt udført litteratur, hvor hver sætning åbenbart også skal igennem sin egen poetiske kvalitetstest. Forfatteren søger på samme tid efter sandheden om sig selv og skønheden i sig selv. Der er få direkte og barske afsløringer, men derimod en høj koncentration af stemninger og følelser som ikke er tilgængelige på andre måder end netop gennem skønlitteratur.

Bergeners (2013) er både en fortsættelse og en fornyelse af dette projekt. Meget af bogen drejer sig om en kærlighedssorg som også havde en central placering i Mod naturen. Samtidig er forfatterens datter blevet voksen og flyttet hjemmefra, og han vender stadig tilbage til sin afdøde mor og til scener fra barndommen. I en central passage i bogen skildres hvordan Espedal fejrer sin 50 års fødselsdag alene. Han både nyder og plages af sin ensomhed. Det er her kunsten bliver til, men den indeholder også en oprigtig smerte.

Bogen er fragmentarisk og uforudsigelig. I et afsnit møder han Dag Solstad i Madrid og bliver rådgivet om hvordan man bør betragte Goyas sorte malerier. I et andet er han i New York med kæresten. Han bevæger sig frit mellem de nordiske storbyer, men opholder sig mest i Bergen. Titlen på bogen er en allusion til James Joyces novellesamling Dubliners, og mange kendte bergensere bliver kortfattet og underholdende portrætteret.

Et andet prosalyrisk højdepunkt findes i det Espedal kalder "Balladen om Danmarksplass", som er Bergens mest urbane sted og største vejkryds med store boligblokke og en kirkegård i nærheden. Espedal har tidligere boet i nærheden af Danmarksplass, og balladen om stedet præges af en særegen storbytristesse som er karakteristisk for Espedals stil og tone:

 

En bil braser inn i en annen bil og to kjærester dør, 

alt du trenger for å dø, finnes på Danmarksplass.

 

Det er en gravplass i skråningen over Fjøsangerveien.

Det er en bensinstasjon i Michael Krohns gate.

 

Det er en ledig leilighet i Ibsens gate. Her bodde en 

gang Charlotte.

 

O Danmarksplass. Uten Danmark. Uten Charlotte, uten Josefine, uten 

Olga, uten Stine, uten Suzanne, uten

 

Pia, uten Mette, uten Amalie, uten Maja, uten Janne; 

hva gjør man egentlig her i disse gatene uten navn?

 

Uten by. Bare en plass hvor bilene møtes i bilens

hastighet forbi. Bare gater, ingen by. Ingen skog.

 

Ingen trær. Ingen mark eller myr. Ingen dyr. Ingen  

elv. Bare denne tidløse strømmen av trafikk som

 

renner som sildrer som buldrer som bukter forbi.

Som renner i strie strømmer forbi Ingentingplassen.