Hvorfor det globale frøhvelvet er så viktig

Plantegenetiske ressurser er noe av det mest verdifulle i et samfunn. Plantene vi bruker i dag, er kultiverte varianter – resultatet av tusenvis av år med foredlingsinnsats – som har blitt tilpasset vår smak, våre behov og industrielle produksjonsmetoder. Opp gjennom årtusener har tallrike kultivarer blitt dyrket fram for å passe til ulike vekstforhold: klima, jordsmonn, daglengde, sykdommer eller skadedyr og behov i samfunnet. Men med mer globale og enhetlige økonomier og kontrollerte produksjonsforhold har vi endt med å basere oss på færre og færre av disse variantene. Faktisk har rundt 75 prosent av det plantegenetiske mangfoldet gått tapt siden 1990-årene etter hvert som bønder over hele verden har gått bort fra lokale sorter til fordel for genetisk ensartede varianter med høy avkastning. En enhetlig genetisk base innebærer både global og lokal risiko. I dag skriver 75 prosent av verdens mat seg fra bare tolv planter og fem dyrearter. Det innebærer at klimaendringer, nye sykdommer eller andre miljøforandringer kan ha omfattende innvirkning på vår matsikkerhet.

Vitenskap og kunst som motvekt

Frøbanker representerer vår innsats for å motvirke det omfattende tapet av biologisk mangfold. I dag anslås det at verdens frøbanker inneholder mer enn to millioner frøprøver fra landbruksplanter. Å holde frøene i live er delvis vitenskap, delvis kunst. De fleste frøene kan oppbevares i mange tiår i kalde og tørre beholdere, men hvor lenge de overlever, avhenger av arten og mange andre faktorer. Når frøene begynner å miste spireevnen, må de sås i passende jordsmonn og vokse opp. Siden en typisk frøbank inneholder tusenvis eller hundretusenvis med ulike frøprøver, er prosessen avhengig av engasjerte og dyktige medarbeidere og passende omgivelser. Plantene blir så høstet, og en ny porsjon frø kan pakkes og lagres igjen – for så å bli vekket til live igjen mange tiår senere.

Hvordan sikre framtiden

Men hva om noe skjer med oppbevaringsboksen? Hva om fryseren mister energitilførselen, blir oversvømt, sprengt i et militært angrep eller utsatt for annen fare? Mange av oss har lest om de engasjerte botanikerne ved Valilov-instituttet i Leningrad, som valgte å dø av sult framfor å røre frøsamlingen da byen var beleiret under andre verdenskrig. De forsto hvor viktig frøbanken var for framtidig matproduksjon i landet, og at ressursene kunne være borte for alltid om de gikk tapt.

Derfor må frøbanker ha reserveeksemplarer – og reserver for reservene. Og disse kan ikke lagres i samme bygning eller samme by, ikke engang i samme klimasone. Vi må sørge for at det selv under de mest dramatiske omstendigheter alltid vil finnes et trygt eksemplar av plantene vi er avhengige av i matproduksjonen, et sted i verden.

Et sted i verden

Svalbard globale frøhvelv er nettopp dette “stedet i verden”. Den norske regjeringen har sørget for å plassere det dypt inne i fjellsiden bare 1200 km fra nordpolen, så det kan ikke akkurat kalles tilgjengelig. Og det skal det heller ikke være. Det globale frøhvelvet inneholder reserveeksemplarer av mer enn 40 % av verdens frøsamlinger. Nesten en million frøsamlinger er pakket pent inn og forseglet, i tilfelle en usannsynlig katastrofe skulle ramme originalene. Frøhvelvet har blitt omtalt som “det viktigste rommet i verden”. Det er kanskje en overdrivelse, men hvelvet er i hvert fall et av de viktigste forsikringsordningene i verden. Og den virker!

Å lage noe nytt av noe gammelt

Krigen i Syria hindret tilgangen til et viktig frøhvelv i Aleppo – og dermed tilgangen til mer enn 135.000 plantesorter. De fleste av dem er allerede utdødd. Disse frøene har spesiell historisk og kulturell betydning ettersom landområdene i og rundt det gamle Syria var landbrukets vogge. Enda viktigere er det kanskje at de gamle syriske artene hadde fordelaktige genetiske trekk, som for eksempel motstandsdyktighet mot tørke og varme. Heldigvis fantes det duplikater av frøene fra Aleppo-hvelvet i Svalbard globale frøhvelv. I 2015 ble mer enn 90.000 frøsamlinger tatt ut av hvelvet og fraktet til Libanon og Marokko for å skape nye genbanker. Så snart nye frø var produsert, ble reserveeksemplarer sent tilbake til Svalbard som en ekstra sikkerhetsforanstaltning.

Det er slik genbanker virker. De holder rede på det enorme mangfoldet av plantekultivarer som dyrkes av verdens bønder. Og heldigvis begynner vi å bli mer klar over hvor verdifullt dette mangfoldet er når det gjelder mat. Mennesker i hele verden gjenoppdager smaker og teksturer fra glemte varianter av jordbruksplanter. Bitter smak har blitt avlet bort til fordel for sødme, og farger og former har blitt mer enhetlige. Så neste gang du ser en kål med merkelig form, eller en gulrot som er litt mindre søt: Ta sjansen, dette kan være din mulighet til å redde verden!