Heidi Nordby Lunde (Hovedindlæg)

Det er godt med en litt engasjert debatt. Jeg anerkjenner absolutt at man har eksisterende strukturer som har gjort at man har fått en skjevfordeling mellom kjønn. Men jeg synes det er deprimerende at likestilling kun skal kunne oppnås ved tvang. Vi har jo ikke verdens mest likestilte land dersom vi er helt avhengig av statlige reguleringer, og hvis vi fjerner dem, faller samfunnet automatisk tilbake til de gamle strukturene. Da har vi ikke oppnådd det vi ville. Vi har ikke oppnådd varige endringer. Da sier vi at vi må tvinge bedrifter, menn og samfunnet inn i noe som vi kaller likestilling, men som da er en skapt likestilling. Jeg tror faktisk at vi går framover. Jeg tror at disse endringene er varige, og det er ikke kun på grunn av reguleringer.

Man forsøker å erstatte en struktur med en annen, og det må jo være et tankekors – på en eller annen måte – hos den mest ihuga statsfeminist at i verdens mest likestilte land har vi fortsatt verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Det betyr at noen av de virkemidlene man er så forelsket i, kanskje ikke fungerer.

Jeg har lyst til å bruke pappaperm som et eksempel på et virkemiddel som antageligvis var klokt da det kom, det har gitt resultater, men det man sier til foreldre, er at dere ikke kan dele denne permisjonen mellom dere uten at vi skal inn og regulere – og jeg er uenig.

Så har jeg lyst til å slå et slag for mannen. Når vi snakker om likestilling, må vi også snakke om menn. Det er typisk: Pippi blir alltid hyllet for at hun bryter ut av kjønnsrollemønsteret, mens Emil, som jeg alltid har synes er en sterk omsorgsperson, blir satt i snekkerbua. Kanskje det er på tide at vi faktisk snakker mer om menn i likestillingsspørsmålet, for hvis vi ikke gjør en jobb der, gjør vi heller ikke jobben for kvinnene.