Tomas Espedal

Gjennom bøkene Biografi (1999), Dagbok (2003), Brev (2005), Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006), Imot kunsten (2009) og Imot naturen (2011) har Tomas Espedal (f. 1961) skapt sin helt egen genre i norsk litteratur: På den ene side er dette bekjennelser som hele tiden handler om forfatteren selv og hans liv. På den annen side er det sirlig utført litteratur, der hver setning åpenbart også må gjennom en egen poetisk kvalitetstest. Forfatteren søker på én gang sannheten om seg selv og skjønnheten i seg selv. Her er få direkte og rå avsløringer, men konsentrasjon om stemninger og følelser som ikke blir tilgjengelig på annen måte enn nettopp gjennom skjønnlitteratur.

Bergeners (2013) fortsetter dette prosjektet og fornyer det videre. Mye i boken kretser om en kjærlighetssorg som også stod sentralt i Imot naturen. Samtidig har forfatterens datter blitt voksen og har flyttet ut av huset, og han vender stadig tilbake til den avdøde moren og til scener fra barndommen. En sentral sekvens i boken skildrer hvordan Espedal feirer sin femtiårs fødselsdag alene: Han både nyter og plages av sin ensomhet. Det er den som skaper kunst, men den inneholder også genuin smerte.

Boken er fragmentarisk og uberegnelig. I ett avsnitt møter han Dag Solstad i Madrid og får råd om hvordan man bør se Goyas sorte malerier, i et annet er han i New York City med kjæresten. Fritt beveger han seg mellom Nordens store byer, men mest oppholder han seg i Bergen. Tittelen på boken er en allusjon til James Joyce og hans Dubliners, og mange kjente bergensere blir raskt og underholdende portrettert.

Et annet prosalyrisk høydepunkt finnes i det Espedal kaller ”Balladen om Danmarksplass”, Bergens mest urbane sted og største veikryss, med store boligblokker og kirkegård tett ved. Espedal har tidligere bodd like i nærheten, og balladen om stedet får en særegen storbytristesse, karakteristisk for Espedals stil og tone:

En bil braser inn i en annen bil og to kjærester dør, 

alt du trenger for å dø, finnes på Danmarksplass.

Det er en gravplass i skråningen over Fjøsangerveien.

Det er en bensinstasjon i Michael Krohns gate.

Det er en ledig leilighet i Ibsens gate. Her bodde en 

gang Charlotte.

O Danmarksplass. Uten Danmark. Uten Charlotte, uten Josefine, uten

Olga, uten Stine, uten Suzanne, uten

Pia, uten Mette, uten Amalie, uten Maja, uten Janne; 

hva gjør man egentlig her i disse gatene uten navn?

Uten by. Bare en plass hvor bilene møtes i bilens

hastighet forbi. Bare gater, ingen by. Ingen skog.

Ingen trær. Ingen mark eller myr. Ingen dyr. Ingen 

elv. Bare denne tidløse strømmen av trafikk som

renner som sildrer som buldrer som bukter forbi.

Som renner i strie strømmer forbi Ingentingplassen.