Nordisk Råds historie

Session
Photographer
Johannes Jansson/norden.org
Etter andre verdenskrig arbeidet datidens politikere for et sterkere internasjonalt samarbeid. Det var i den perioden FN ble dannet, Europarådet ble skapt og de første skritt mot EU ble tatt. Samtidig var det mange diskusjoner om et langt tettere nordisk samarbeid. Nordisk råd ble dannet i 1952 som et resultat av disse diskusjonene.
Etter 1989

Samarbeidet med Baltikum og Nordvest-Russland utvides og styrkes

Bare fem dager etter Berlinmurens fall talte Nordisk råds president, Karin Söder, under Nordisk råds ekstra-sesjon om Europapolitikk i Mariehamn på Åland den 14.november 1989:

"Mens vi samles her, lyder ropene på frihet og demokrati stadig høyere i de europeiske nabolandene, hvor dette hittil har vært en begrenset vare. Disse ropene om støtte fra oss heldigere stilte nordlige demokratier (...) Nordisk råd kan ikke fortsette å være en ren tilskuer til denne prosessen.”

Nordisk råd var da heller ikke tilfreds med å være tilskuere. Allerede i 1990 – altså før Sovjetunionen ble oppløst og de baltiske statenes fikk sin uavhengighet – ble det tatt kontakt med politikere i Baltikum.

Allerede i september 1989 hadde tidligere statsminister Anker Jørgensen fra Danmark foreslått at en liten gruppe parlamentarikere fra Nordisk råd skulle reise til disse landene for å drøfte miljøspørsmål. Det endte med at fem parlamentarikere reiste til både Moskva og de baltiske hovedstedene i oktober 1990.

Etter et møte i Moskva på denne turen, noterte sekretæren for den danske delegasjonen til Nordisk råd:

”De konservative kreftene er ganske sterke for tiden, selv om de ikke inneholder andre ideer enn det å forbli i det gamle systemet.”

Men det var andre krefter som ønsket systemskifte.

Ved Nordisk råds sesjon i København i slutten av februar 1991 deltok representanter fra de baltiske republikkene, som måneden før hadde opplevd dramatiske scener i Vilnius og Riga.

Etter selvstendigheten fikk Nordisk råd et tett samarbeid med den nye søsterorganisasjon, Baltisk forsamling.

I etterkant ble også samarbeidet med russiske parlamentarikere tettere.

I 1996 flyttet Nordisk råds sekretariat fra Stockholm til København, til samme adresse som Nordisk ministerråds sekretariat.

Samarbeidet utvikler seg fortsatt, og Nordisk råd har utviklet kontakter med politikere i mange land utenfor Norden.

Fra 2007 har det vært kontakt med både opposisjonen og regjeringen i Hviterussland.

1972-1989

Danmark blir med i EU, men samtidig styrkes det nordiske samarbeidet

Den danske statsministeren Jens Otto Krag skrev lett bittert i sin dagbok den 18. februar 1972 om Nordisk råds sesjon i Helsingfors – to år etter at Nordek hadde blitt vedtatt, kun for kort tid etter å ha blitt dømt til døden:

"Jeg har deltatt ved alle sesjonene, bortsett fra to eller tre. Vi fløy hit opp, hele flyet fullpakket med danske deltakere. I alt er vi cirka 90. Antallet øker hvert år, i takt med at avgjørelsenes vekt daler."

Et år senere hadde Danmark blitt EF-medlem, og noen fryktet at det ville bety slutten på det nordiske samarbeidet.

Men det kom nye impulser ved etableringen av det mer forpliktende regjeringssamarbeidet i Nordisk ministerråd.

Nordisk råd fikk samtidig et presidiesekretariat i Stockholm fra 1971. Fra 1973 kom det også partigrupperinger i Nordisk råd som et supplement til organiseringen i nasjonale delegasjoner.

Beslutningen om å opprette Den nordiske investeringsbankenedførte for første gang en ekstra sesjon for Nordisk råd i november 1975. Den nordiske investeringsbanken fikk hovedsete i Helsingfors i Finland.

Under Nordisk råds sesjon i København i 1976 snakket Marjatta Stenius fra Finland på finsk, noe som på den tiden var mot forretningsordenen. Det fikk i 1977 den effekt at det ble innført simultantolkning.

På slutten av april 1986 var det en voldsom ulykke ved atomkraftverket i Tsjernobyl i den nordlige delen av Ukraina. Katastrofen forsterket fokuset på miljøproblemer, også i det nordiske samarbeidet.

Nordisk råd avholdt den første av to store miljøkonferanser i Sverige i september 1986, med deltakelse fra en rekke land i Øst- og Vest-Europa. Her var temaet luftforurensning.

Havmiljøet var i fokus under den neste konferansen i Danmark i oktober 1989, og siden da har det vært stort fokus på miljø i det nordiske samarbeidet.

1953-1971

Finland blir med og de første fellesnordiske rettighetene innføres

Nordisk råds første sesjon ble avholdt 13. februar 1953 på Christiansborg i Danmark.

Den tidligere (og kommende) danske statsministeren, Hans Hedtoft, som hadde kommet med forslaget, ble valgt som den første presidenten.

Finland ble først med i 1955, siden det hadde skjedd en oppmykning i nabolandet Sovjetunionen etter Stalins død.

Selv om Finland ikke formelt var med de første årene, inneholdt vedtektene en bestemmelse om at representanter for den finske regjeringen og parlamentet kunne delta hvis de ønsket det.

Dette ønsket ble uttrykt den 28. oktober 1955, da den finske Riksdagen enstemmig vedtok et forslag fra regjeringen om Finlands medlemskap.

Ved åpningen av 4. sesjon i København 27. januar 1956, uttalte Rådets president, professor Bertil Ohlin, fra Sverige:

"Vi har kjent det som om en stol var tom da Finland ikke var med (...) Først nå er vår nordiske krets fulltallig."

Det felles nordiske arbeidsmarkedet trådte i kraft 2. juli 1954. Det ble en forløper for EUs indre marked med fri bevegelighet for arbeidstakere.

Det hadde nok størst betydning for Finland, som fortsatt var preget av først krig og så betaling av store krigsskadeerstatninger til Sovjetunionen.

I 1952 ble det innført passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene, og i 1958 ble det etablert en mer omfattende nordisk passunion – en forløper for dagens Schengensamarbeid.

Det ble mye enklere som innbygger i et nordisk land å reise til de nordiske nabolandene.

I 1955 trådte en nordisk konvensjon om sosial trygghet i kraft.

Det hadde foregått parallelle forhandlinger om en tollunion eller fellesmarked, både på nordisk og europeisk nivå, men i juli 1959 ble de nordiske regjeringene enige om å droppe disse planene fra den nordiske dagsordenen.

Ti dager senere samlet Danmark, Norge og Sverige seg om EFTA. Finland ble assosiert medlem i 1961. Ikke lenge etter søkte Danmark og Norge også om EF-medlemskap.

Det endret situasjonen med EFTA, og enkelte nordiske lands første forsøk på å bli med i EF bidro til å fremskynde ønsket om en fast traktat om det nordiske samarbeidet.

Den ble endelig vedtatt i Helsingfors 23. mars 1962. Den "nordiske grunnloven" kalles derfor Helsingforsavtalen.

Det ble slått fast at Nordisk råd bør ha anledning til å uttale seg om spørsmål av prinsipiell betydning om det nordiske samarbeidet.

I 1962 Nordiska Hälsovårdshögskolan i Göteborg innviet.

3. oktober 1966 ble det underskrevet en avtale om et Nordisk kulturfond. Fondet ble opprettet spesielt for å støtte kulturprosjekter som involverte minst tre nordiske land.

I august 1968 ble Nordens hus i Reykjavík, tegnet av den finske arkitekten Alvar Aalto, innviet.

I 1968 foreslo Danmarks borgerlige statsminister Hilmar Baunsgaard forhandlinger om et nordisk økonomisk samarbeid, og i 1969 ble det fart i planleggingen.

Nordek-planen, som skulle sette dette ut i livet, ble endelig vedtatt under Nordisk råds sesjon i Reykjavík i februar 1970.

24. mars gjorde imidlertid Finland det klart at landet ikke ville undertegne avtalen.

Finland ønsket ikke, med sin daværende tette tilknytning til Sovjetunionen, et nordisk økonomisk samarbeid med fremtidige EU-land, som Danmark og Norge jo kunne bli på det tidspunktet.

Fra 1970 ble det vedtatt at representanter fra Færøyene og Åland kunne delta i Nordisk råd som medlemmer av henholdsvis den danske og den finske delegasjonen.

Fra 1984 deltok også grønlandske representanter i den danske delegasjonen til Nordisk råd.

Før 1952

Etter flere feilslåtte forsøk etter 2. verdenskrig ble Nordisk råd opprettet i 1952

I årene frem til 1949 forsøkte politikerne å skape en skandinavisk forsvarsunion, men det mislyktes, ettersom Danmark, Norge og Island valgte å bli med i den vestlige forsvarsalliansen NATO.

På slutten av 1940-tallet var det også forsøk på å samle Danmark, Norge og Sverige i én integrert økonomisk tollunion. Det lyktes heller ikke.

Den daværende danske handelsministeren Jens Otto Krag – senere statsminister de fleste årene i perioden 1962–1972 – skrev beskt:

"I mitt kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skap hvor jeg oppbevarer viktige dokumenter. Her har jeg en skuff som bærer tittelen 'Undersøkelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbeid'. Den er stappende full. Den bugner med papir. Det finnes ingen skuff som heter 'Resultater av nordisk samarbeid' – men om den fantes, ville den visst dessverre vært ikke helt tom, men i hvert fall en hel del tynnere belagt."

Ut av disse to fiaskoene vokste det imidlertid en suksess.

Initiativet kom fra den danske statsministeren Hans Hedtoft, som på Nordisk interparlamentarisk forbunds 28. delegatmøte 13. august 1951 foreslo å skape et organ der nordiske parlamentarikere regelmessig kunne møtes til samråd – også med de nordiske regjeringene.

I løpet av 1952 ble forslaget vedtatt av Danmark, Island, Norge og Sverige.

Litteratur og lenker

Mer informasjon om Nordisk råds historie

Frantz Wendt: Nordisk Råd 1952–1978, Nordisk Råd 1979

Knud Enggaard, (red.): 50 år. Nordisk Råd 1952 – 2002. Til nordisk nytte?, Nordisk Råd 2002,

Claes Wiklund og Bengt Sundlius (red.): Norden i sicksack. Tre spårbyten inom nordiskt samarbete, Santérus 2000

Henrik S.Nissen (red.): Nordens historie 1397–1997, Nordisk ministerråd, 1997

Bo Lidegaard: Jens Otto Krag, 2001 Gyldendal

Jens Otto Krag: Dagbog 1971-1972, Gyldendal 1973 og 1999