Nordisk Ministerråds historie

logo, logotype, svanen, logga
Photographer
Magnus Fröderberg/norden.org
Nordisk ministerråd ble dannet i 1971, etter at et nordisk økonomisk samarbeid, i form av det såkalte Nordek, hadde mislyktes året før. Danmark og Norge stemte i 1972 for å bli med i EF, og ett av målene for Nordisk ministerråd skulle være å holde fast på det nordiske samarbeidet dersom noen av de nordiske landene samtidig ble EF-medlemmer.
Tiden frem til 1971

Inntil opprettelsen av Nordisk ministerråd, foregikk det forhandlinger på mange nivåer.

Sveriges statsminister Olof Palme sa under sesjonen i februar 1971 i København: ”Det nordiske samarbeidets vei til fremgang er fylt av store fiaskoer”.

I motsetning til det mislykkede Nordek, var det stor tilfredshet med opprettelsen av Nordisk ministerråd. Det hadde vært nordiske ministermøter på en rekke områder lenge før opprettelsen i 1971.

Som et resultat av forhandlingene om tettere økonomisk samarbeid, ble det allerede i 1960 opprettet en fast ministerkomité med et tilknyttet samarbeidsutvalg med tre embetsmenn fra hvert land. Tilsvarende var det fra 1961 et samarbeid (traktatfestet i 1968) mellom de nordiske ministrene for utviklingshjelp som var knyttet til et embetsmannsutvalg. Med unntak av de to ovennevnte områdene, foregikk det nordiske samarbeidet på regjeringsplan på uformelle konferanser.

I 1971 ble Nordisk ministerråd opprettet, og det ble bestemt regler for sammensetning, kompetanse og arbeidsmåte på de forskjellige områdene. Helsingforsavtalen fra 1962 ble revidert for å traktatfeste Ministerrådet som det offisielle felles samarbeidsorganet for de nordiske regjeringene. Samtidig ble det vedtatt en rekke handlingsprogrammer for de forskjellige sektorene.

1972-1989

De fellesnordiske institusjonene bygges ut

Nordisk ministerråd vedtok i 1972 å opprette et sekretariat i Oslo som var operativt i 1973. Kultursekretariatet holdt likevel til i København. Kultursamarbeidet var ett av de opprinnelige hovedområdene i det nordiske samarbeidet som hadde vært organisert i en nordisk kulturkommisjon.

Den 25. september 1972 stemte et flertall i Norge nei til EF, mens et stort flertall i Danmark stemte ja den 2. oktober 1972. Men Nordisk ministerråd var nå blitt opprettet for nettopp å holde fast på det nordiske samarbeidet i en situasjon hvor alle landene ikke lenger hadde den samme tilknytningen til det europeiske samarbeidet. Danmark arbeidet likevel målbevisst for å fungere som brobygger ved å gi informasjon videre fra EF til de andre nordiske landene.

I 1973 ble en rekke nordiske institusjoner opprettet – blant annet Nordisk Industrifond og Nordtest, som i dag har fusjonert til Nordisk innovasjon, med hjemsted i Oslo.

Helsingforsavtalen ble revidert igjen i 1974 for å utvide det formelle samarbeidet til også å omfatte miljøvern, siden dette var et sentralt emne den gang. Forurensningen av Østersjøen og Nord-Atlanteren har siden stått høyt på den nordiske dagsorden.

De nordiske statsministrene vedtok i begynnelsen av 1975 å etablere Den nordiske investeringsbanken. Forslaget hadde tidligere vært oppe, men ble nå aktualisert av oljekrisen som hadde skapt ubalanse i de nordiske økonomiene. Den nordiske investeringsbanken har siden hatt større årlige overskudd enn de årlige utgiftene til Nordisk ministerråd og Nordisk råd. Det er snakk om adskilte kasser, og de seneste årene har Den nordiske investeringsbanken, med deltakelse fra de tre baltiske landene, formelt sett blitt uavhengige av nordisk ministerråd.

I overført betydning kan en likevel hevde at det nordiske samarbeidet er en overskuddsforretning. Den tidligere danske statsministeren, Anker Jørgensen, skrev den 13. mai 1980 i sin dagbok om et nordisk ministermøte i Hamar i Norge: "Kl. 10 felles statsminister- og energiministermøte. Det varte kun én time. Vi ble raskt enige om en felles plan for utbygging av det nordiske energisamarbeidet. Problemene oppstår først når vi skal fatte konkrete beslutninger". I denne sammenhengen var det at konkret problem om Norge ville la en gassledning gå gjennom Danmark.

Det ble ikke noe av dette, men generelt har de nordiske landene vært opptatt av å finne pragmatiske løsninger, for eksempel når det gjelder det elektriske kraftnettet mellom de nordiske landene. Det har vært stor uenighet om energiformene, hvor kun Sverige og Finland har atomkraft, men de nordiske ministrene har funnet løsninger for kraftnett over grensene.

I 1983 startet Nordisk forskningspolitisk råd sin virksomhet. I dag står NordForsk, med hjemsted i Oslo, for en styrking av den fellesnordiske forskningen.

Nordens Hus i Torshavn på Færøyene stod Nordens ferdig i 1983. I 1985 og 1987 ble tilsvarende institusjoner innviet på Åland og i Grønland, her under navnet Nordens institutt. I Nuuk (Godthåb) åpnet Kulturhuset/Katuaq i 1997. Denne etableringen var det Nordisk ministerråd som stod for.

Fra 1986 ble Nordisk ministerråds sekretariat samlet i København, hvor kultursekretariatet altså allerede hadde vært lokalisert siden 1972.

Etter 1989

Norden finner sin plass i en ny verdensorden etter Berlinmurens fall.

Berlinmurens fall den 9. november 1989 endret også fundamentalt det politiske kartet over det nordlige Europa. I 1991 brøt Sovjetunionen sammen.

De nordiske landene hadde faktisk allerede før uavhengigheten tatt kontakt for å opprette informasjonskontorer for Nordisk ministerråd i de tre baltiske landene. Kontorene i Tallinn, Riga og Vilnius var derfor i drift allerede fra sommeren 1991.

I 1992 ble Østersjøstatenes råd, CBSS, dannet av de 11 landene rundt Østersjøen. I 1993 ble Barentsrådet opprettet, og i 1996 fulgte Arktisk råd. Nordisk ministerråd har bygd opp et godt samarbeid med disse rådene.

I 1994 var det folkeavstemninger i Finland, Norge og Sverige om medlemskap i EU. Velgerne i Finland og Sverige valgte å si ja, mens flertallet av de norske velgerne for andre gang stemte nei. Sverige og Finland ble, sammen med Østerrike, medlemmer av EU fra 1. januar 1995. I en periode var politikere og embetsmenn i de to landene nok mer fokusert på EU enn Norden, men gradvis fikk det nordiske samarbeidet igjen nytt liv.

Det nordiske samarbeidet ble stadig mer utadvendt, spesielt i Østersjøområdet. De store omveltningene i 1989–1991 hadde fjernet tidligere restriksjoner på engasjement utenfor de nordiske landene. Det store fokuset på Østersjøområdet har likevel til tider tatt fokuset vekk fra den vestlige delen av Norden. Men også mot vest har det vært kontakt med naboland som Canada og landene på de britiske øyer.

I 1995 ble det bestemt å opprette et nordisk informasjonskontor i St. Petersburg. Deretter fulgte mindre informasjonspunkter i Murmansk, Arkhangelsk og Petrozavodsk, samt et nordisk informasjonskontor i Kaliningrad fra 2006. Kontorenes operative virksomhet ble avbrutt i 2015 på grunn av det russiske justisdepartementets beslutning om å registrere kontorene som ikke-statlige organisasjoner som fungerer som "utenlandske agenter". 

I 1996 flyttet Nordisk råds sekretariat fra Stockholm til København og samme adresse som Nordisk ministerråds sekretariat i Store Strandstræde 18, like ved Kongens Nytorv og Nyhavn.

Sommeren 2000 ble Øresundsbroen åpnet. Broen forbinder Danmark og Sverige, og etter en litt problematisk start ble det fart i utviklingen av Øresundsområdet. Mange fra Skåne fant seg jobb på den danske siden av sundet, og en del dansker bosatte seg i Malmø. Utviklingen førte til en fornyet innsats for å fjerne grensehindringene, ikke bare her, men i hele Norden.

På EU-toppmøtet i København i desember 2002 ble det vedtatt å ta opp flere land i Sentral-Europa. Fra 1.mai 2004 ble Estland, Latvia, Litauen og Polen, samt flere land i Sentral-Europa medlemmer av EU. Hele Østersjøområdet, med unntak av de russiske områdene rundt St. Petersburg og Kaliningrad, er nå med i EU. Nordisk ministerråd har bygd opp kontakter til alle landene i Østersjøområdet.

Estland, Latvia og Litauen ble også medlemmer av Den nordiske investeringsbanken i 2005, på lik linje med de fem nordiske landene.

I juli 2010 flyttet Nordisk ministerråds sekretariat, Nordisk råds sekretariat og Nordisk Kulturfond sammen inn i nye lokaler i sentrum av København på adressen Ved Stranden 18, med utsikt mot Christiansborg.

Litteratur

Ytterligere informasjon om Nordisk ministerråds historie:

Frantz Wendt: Nordisk råd 1952–1978, Nordisk råd 1979

Knud Enggaard, (red.): 50 år. Nordisk råd 1952 – 2002. Til nordisk nytte?, Nordisk råd 2002,

Claes Wiklund og Bengt Sundlius(red.): Norden i sicksack. Tre spårbyten inom nordiskt samarbete, Santérus 2000

Henrik S.Nissen (red.): Nordens historie 1397–1997, Nordisk ministerråd, 1997.

Anker Jørgensen: Bølgegang/I smult vande/Brændingen (fra dagbøker 1972–1982), Fremad 1989