Carina Karlsson

Å framstille ondskap er en av de store litterære utfordringene. Hvordan beskrive menneskelivets mørke uten å bli overveldet av svartsyn? Må det ikke finnes et glimt av håp i teksten for at den skal bli utholdelig?

Rund disse eksistensielle problemstillingene sirkler forfatteren Carina Karlsson i romanen Algot, som er det selvstyrte landskapet Ålands kandidat til Nordisk råds litteraturpris 2018. Hun ble også nominert for sin forrige roman Mirakelvattnet (2015), og profilerte seg tidlig som en stilsikker poet. For sitt forfatterskap, som omfatter ett titall titler, har hun blant annet blitt belønnet med Klockrikestipendet til Harry Martinsons minne.

Motivmessig er Karlsson tro mot sin hjembygd. Hun søker seg tilbake til dramatiske historiske hendelser der individets utsatthet stadig understrekes. Denne gangen er det ufredens år på 1700-talet, da Åland ble okkupert av russiske styrker i flere omganger. Innbyggerne flykter over havet og søker tilflukt i tryggheten i Sverige, et mønster som har sine soleklare likheter med vår egen tids flyktningsituasjon. Når de vender tilbake, må hele samfunnet bygges opp igjen.

Algot Holm er en ung båtsmann fra Karlskrona som føres av skjebnens vinder til de ålandske øyene og tildeles et forfallent torp nær Kastelholms slott i Sund. Hans forgjenger har forsvunnet i krigen, og han overtar ikke bare huset, men også kona Ilja og hennes lille datter Greta. Livet er hardt, en skånselløs kamp for å holde fattigdommen stangen. De vandrer langs bygdeveien med døden som skyggeaktig følgesvenn. Spriten blir en måte å drømme seg bort på, men forvandles raskt til en avhengighet som setter sitt preg på hverdagen. Med uhyggelig presisjon beskrives det hvordan Ilja synker stadig dypere ned i alkoholisme, mens hun gjør fåfengte forsøk på å beholde et fnugg av verdighet.

Algots sinn fylles av hat og ren galskap. Sammen med to kumpaner begår han en rekke voldshandlinger som kulminerer i de beryktede mordene på Bänö i Föglö skjærgård i 1748. Mot en dokumentarisk bakgrunn tegner Carina Karlsson opp et blodig drama langt bortenfor tilgivelse og forsoning.

Som en motpol, et håpets symbol om man vil, framstår Greta. Hennes blikk av “skimmer och skyar” betvinger selv den dypeste ondskap.

Språket i Algot veksler mellom det realistiske og det lyriske. Fortellingen bygges opp med en grafisk skarphet der natur og menneske inngår en ubrytelig symbiose. Romanskikkelsene segner om under sine livsvilkår, der de historiske miljøene gir en innramming som vi kan kjenne oss igjen i, bortenfor rommets og tidens grenser.

Det er en vakker bok, midt i all sorg og fortvilelse.