Jóanes Nielsen

Den på en gang primitive og storslåtte tittelen er betegnende for stemningen i Jóanes Nielsens tiende diktsamling Gudahøvd(Gudehovud, oversatt til nynorsk av Lars Moa, upublisert). Det samme er utgangspunktet i den prosaiske verdenen som er gjennomgående i Jóanes Nielsens lyriske produksjon. Det er fem år siden Jóanes Nielsen ga ut dikt sist, men i mellomtiden har han skrevet både teaterstykker og romaner.

Bak illustrasjonene i boka står Jóanes Nielsens partner, Rannvá Holm Mortensen. Det er ekspressive og enkle linoleumstrykk som passer til bokas stemning og stil.

Det er et slitt dikterjeg i en slitt verden vi møter i mange av diktene, en halvgammel dikter vi kan gjenkjenne fra andre tidligere dikt, som med like deler humor og dødsforakt registrerer kroppens aldersbetingede slitasje og legemets gradvise forfall. I diktet “Prostataherrane” forekommer det en nesten surrealistisk beskrivelse av det som er en realitet for mange menn med prostataproblemer, som våkner gjentatte ganger hver natt for å gå på do.

Kroppen har i mange år hatt en nesten demonstrativ plass i Jóanes Nielsens dikt, og her er det ikke snakk om et skjønt, idealisert åndens tempel, men om det forgjengelige, seksualiserte og animaliserte legemet. Vi ligner dyrene, og i et dikt stilles spørsmålet om “du”, altså vi som leser, har sett vår kone gjøre sitt fornødne; det gjør hun som hunden eller rotta. Men det er ingen reservasjon i denne beskrivelsen, tvert imot er det dyriske preget nettopp en av grunnene til at dikterjeget elsker sin kone.

Forgjengeligheten er disse diktenes viktigste brennstoff. Flere av dem handler om å dikte og å leve, og holdningen er eksistentialistisk, men med oppmerksomheten rettet mot alt levende, både når det handler om en liten norsk fugl som flyr inn i en rute i den lille bygda Norðdepli, og den voksende ensomheten som hører med til diktertilværelsen, eller de mange venterommene der man venter på nye organer, småkaker eller bare livet og døden.

Innimellem diktes det om en syk og slitt planet – som er selve tilværelsens fysiske grunnlag som smuldrer under dikterjeget og avslører en eksistensiell forbundethet:

Under de fandenivoldske formuleringene er holdningen klar. Diktet om de smørelskende brødrene Price får en uventet vending da det innholdsmessig skifter fra kulinarisk matlaging til en poetikk som krever at diktet er modig nok til å kaste seg ut fra fjellet, noe som krever tillit til de poetiske englene. Når det så skjer en gang imellom at englene ikke møter opp, faller diktet ned og slår seg stygt og må spise smertestillende mens brødrene Price smaker til den kongelige sausen.

Det fornemmes en spesiell fortellerglede i Jóanes Nielsens dikt, som nesten minner om små konsentrerte romaner med store historier og livsanskuelser fra en svunnen tid, alt mens de agerende personene virker merkelig til stede her og nå. Dette gjelder f.eks. diktet der et strømbrudd resulterer i et særpreget besøk da de to trosfellene og reformatoriske hovedpersonene Luther og Melanchton gir seg til kjenne hjemme hos dikterjeget. Det er flere slike luftige perler i diktsamlingen, som hver på sin måte formulerer livets betingelser og sammenhenger. Helvete er på jorda, og Gud eksisterer ikke, men likevel bes det til ham, fordi: