Johanna Boholm

Det finnes debutanter som stiger fram med tekster som kjennes forbløffende ferdige, som om ordene bare ventet på sin befrielse.
En slik debutant er Johanna Boholm (født 1976 og bosatt i Jomala på Åland), som med sitt første verk Bygdebok er det selvstyrte landskapet Ålands kandidat til Nordisk råds litteraturpris 2014.

Bygdebok er ikke så lett å kategorisere i allmenne termer. Sidene er få, knapt 80, men Boholms prosa er så fortettet at man etter å ha lest føler at man har gjennomlevd et helt liv. En roman i egentlig forstand er det ikke tale om, snarere en prosalyrisk fortelling som på en ytterst dyktig måte lar ytre og indre landskap korrespondere. Bygda som apostroferes, har sin geografiske bestemmelse, men blir samtidig en speiling av bevegelser under bevissthetens overflate.

Det handler om å minnes, å finne igjen seg selv for å oppnå bekreftelse. Med en søster – eller et speilbilde? – som mottaker forsøker fortelleren å kartlegge barndommens pregende og vanskelige erfaringer. En av de sentrale scenene er et syttitallshus med tynne vegger av spennpapp. Et golvur slår som et hjerte. Utenfor ruver mørket over et lite samfunn med elva som sentrum. En vag farsskikkelse sitter forankret i sin snurrestol, en gruppe vimsete tanter kommer på besøk og plukker med seg sølvskjeer og andre ting.

Søstrenes minner veves inn i hverandre, men kan man noen gang være sikker på å nå den virkeligheten som er sannhet? Og hvordan mestrer man den følelsen av skyld som er selve eksistensens kjerne?

Bygdebok har en sinnrik, rytmisk komposisjon der visse ledeord, ikke sjelden fantasifulle nydannelser, kommer igjen som temaene i en sonate: groblad, hjärtslag, guldskvätta, klapperbarn, fladdernätt. Teksten rommer en gåte som stadig lokker til ny lesing mens fortelleren borer seg dypere og dypere inn i hukommelsens irrganger: "Junivinden, gåsehud på armene, stillhet. Sang."

Gustaf Widén