Pia Juul: Avuncular. Onkelagtige tekster
Hvorfor er det bare onkler og tanter i Andeby, hva kjennetegner monsieur Hulot i Jacques Tatis Mon oncle, og på hvilken måte var Dan Turèll onkelaktig som onkel Danny? Hvis man ikke har undret seg over ”det onkelaktige” før, blir man invitert til det i Pia Juuls nyeste diktsamling, Avuncular.
Pia Juul har siden debuten i 1985 markert seg som en av sin generasjons betydeligste danske lyrikere, samtidig som hun som sjangereksperimenterende prosaist har fengslet et stort publikum med sine romaner og noveller. Hennes niende diktsamling, Avuncular, griper fatt i et fenomen som alle kjenner – onkelen i konkret forstand, men også ”det onkelaktige” som en relasjon som er like elementær som den er omseggripende. Ordet opptrer i samlingens undertittel som en selvlaget sjangerbetegnelse, ’’Onkelagtige tekster”. Omslaget er prydet av en collage som omfatter private fotografier av forfatterens formodentlige onkler, men også portretter av andre danske forfattere: Thomas Kingo, Jeppe Aakjær, Carl Ewald, Jørgen Gustava Brandt og Dan Turèll, som befinner seg i selskap med Cary Grant, Frank Sinatra, Diana Ross og Uncle Sam.
Hva har de felles? Jo, at de setter bilder på onkelskikkelsen, mens samlingens blanding av prosa og poesi streber etter å sette ord på hva det ”onkelaktige” kan sies å være. Den innleder med å oppfordre leseren til å slå opp i en ordbok – og slår likevel selv straks over i en ode til det onkelaktige, for ”onkel er fjernt fra alle opslag / en længsel efter et trygt øjeblik i en / barndom men ikke en person det er en / tilstand i ordet, måske i o / måske i bogstavet o som udtales å. Oh. Åh. Oh du onkel. / Oh min onkel. Åh ånkel”.
Apostrofene er talende for den humoristiske lovprisningen av onkelfølelsen, som er et hovedanliggende i Avuncular. Omgående brer diktsamlingen ”det onkelaktige” ut som en egenskap uten bindende grenser av biologisk, kjønnslig, juridisk eller leksikalsk art. Snarere er det en lyd av hengivenhet og en avrundet følelse av trygghet som finnes i språket – også i Juuls eget språk med de onkelaktige ekkoene av poetiske forgjengere. Avvikende fra den patriarkalske logikken der vekten er lagt på makt, ansvar og konkurranse, tilbyr det onkelaktige et fristed og en uforpliktende samhørighetsfølelse for jeget i diktene.
Selve ordet ”onkelaktig” er et likhetsadjektiv, et approksimativ, som i seg selv angir et av samlingens dikteriske prinsipper: å avsøke og tilnærme seg ”det onkelaktige”, blant annet ved å imitere det, men også ved å negere det. Onkelfølelsens fristed står i motsetning til ”uhyggestedene”. Dem er det mange av i diktsamlingen – i form av krig, skyttergraver, terrortrusler og ”selvmordsforsinkede” tog som forårsaker uro og rastløshet.
De romlige sonderingene avløses til slutt av betraktninger over tidsperspektivet onkelrelasjonen bærer på. Figuren står også for den følelsen av forgjengelighet som følger med overgangen fra å ha en onkel til selv å være onkel eller onkelaktig. Følelsen treffer jeget i det avsluttende erindringsdiktet, der det onkelaktige forvandler seg til en slags stafett som gis videre mellom generasjonene: ”Husk dine onkler. Husk dine børn. Husk dine børn især, / som børn, de forsvinder. Men onklerne forsvinder først. / Og pludselig er man det selv. En onkel, flink og rar og rummelig og af en gammel verden (…) Nu er det mig der siger Hvor er du løbet i vejret, niece. Og mig der siger til / konfirmanden at han er blevet begavet da jeg ser gavebordet”. Med merkbar selvdistanse gir jeget de onkelaktige alminneligheter betydning, som besvergelser og som språklige sokler for en skrøpelig orden og et tilbud om en slags trøst.
Blant onklene på omslaget er Pia Juul selv portrettert. Og fra først til sist fungerer onkelfiguren som en eminent maske for forfatteren, som med avvæpnende avstand og formidabel språkbevissthet undersøker ”det onkelaktige” – som en følelse og som et kult(ur)fenomen som er like universelt som det er oversett. Følsomheten hennes blir aldri sentimental, og kynismen blir aldri til hardhet og kulde. De bryter med hverandre og skaper et originalt poetisk rom, der de største livstemaer – aldring, død og utsatthet – kan bringes på banen uten det minste anstrøk av oppstyltethet.