Zakiya Ajmi

Vulkan er en ungdomsroman som på mange måter eksploderer. Ikke bare i språket, men også i den egenrådige strukturen, som bytter rundt på tradisjonell kronologi ved å begynne og avslutte boka med Kapittel To. Det er en rotløs og insisterende fortelling om å falle til ro og å falle fra – fortalt på en helt egen måte. Dialoger, tekstmeldinger og rådville tanker blandes i en original komposisjon der ikke bare det som skjer inne i en selv, men også inne i midten av jorda, får sin betydning for oppbygningen av karakterene i boka. Alt i romanen er nær ved å sprenges i lufta.   

Hovedpersonen Anna har bodd på krisesenter med moren sin. Nå bor hun i en annen by, begynner på ny skole og får nye venner. Alt er nytt. Venninnen Chili og gutten Idris, som driver med parkour og ikke er som Thomas fra krisesenteret, og som vet alt om tyngdekraften. Anna har opplevd det før. Å bli revet opp og flyttet til et nytt sted med håp om at her, akkurat her, kan alt begynne på ny frisk. Uten løgner. Men kan sår i sjelen leges ved å flykte fra dem gang på gang – både psykisk og fysisk? Anna må – som så mange andre barn og unge i hennes sted – ivareta rollen som beskytter og omsorgsperson for en mor som kjemper for å komme videre, og en far som ikke kan innse at han selv er en stor del av problemet. Som et brent barn må Anna gå inn i den verdenen som heter virkeligheten, og se den i øynene. Det er en vulkan i gang under hele fortellingen, som en slags motor for tiltrekning og frastøting. Tyngde og fritt fall. Ikke mot jorda, men mot livløse hull av uendelighet og mørke. Far prøver å være en far igjen, men ikke alt kan og skal tilgis i en verden som er i ferd med å gå i stumper og stykker fordi alt dirrer og skjelver. Spesielt når Anna går i byen og røyker hasj og ender med å være sammen med Chilis kjæreste. Livet er fylt av feil. Det fortsetter det å være. Men av feilene lærer hun også å leve, ikke bare å overleve.

Vulkan er en sosialrealistisk young adult-roman fortalt hudløst, rått, poetisk og finurlig. En historie om å falle og å reise seg. Det skjeles til den gjengse dannelsesromanen med sin klassiske struktur: Det å høre hjemme blir satt under lupen i fortellingen fordi Anna er hjemløs, en slags nomade i sitt eget liv, og rastløsheten er en drivkraft på godt og vondt. Zakiya Ajmi har en sjelden og ærlig identifikasjon med en troverdig forteller som heldigvis aldri blir verken moralsk, belærende eller pedagogisk. Riktignok sier man at man lærer av sine feil, men det man kanskje mest av alt lærer i denne romanen, er å si unnskyld – og mene det.  

Ungdomsromanen Vulkan er så til de grader en vulkan. Man blir på alle mulige måter brennemerket av energien i hver eneste setning og ordenes spesielle sårbarhet, som kryper inn og setter seg fast. Zakiya Ajmi er en forfatter som vil noe med fortellingen sin. Hun vil ryste den gamle verden så vi kan få en ny, der vi kan snakke om alt det som oftest ikke blir snakket om.