Christina Hesselholdt

Christina Hesselholdt
Fotograf
Jakob Dall
Vivian. Roman, Rosinante & Co, 2016.

Christina Hesselholdt har med 15 verk siden debuten med Køkkenet, gravkammeret & landskabet i 1981 vært en hovedeksponent for den eksperimenterende prosaen i Norden. Vivian er en biografisk roman om den amerikanske gatefotografen Vivian Maier (1926–2009), som levde et anonymt liv som barnepike for rike familier. Etter hennes død fant man en unik samling på omkring 150.000 fotografier hos henne, av folk og lokaliteter fra New York og Chicago, som hun hadde tatt i løpet av 40 år. Og disse fotografiene betraktes nå på verdensplan som et av de viktigste kunstverkene innenfor sin sjanger i det 20. århundret. Maiers biografi kan kalle på alle slags myter om det miskjente kunstneriske geniet, men det er ikke noe romantisk over Hesselholdts framstilling av denne kvinnen. Tvert imot får vi en beskrivelse av en person som på den ene siden er streng, kompromissløs, aseksuell og lukket, på den andre siden har en utpreget rettferdighets- og skjønnhetssans og empati med de svake i samfunnet. I Vivian får vi et portrett av en person som hele tiden viser nye sider, med et vesen som i voldsom grad fengsler og fascinerer leseren.

At møtet med Vivian er en forunderlig opplevelse for leseren, skyldes også måten hennes liv fortelles på, fra den dysfunksjonelle barndommen i en emigrantfamilie til de siste årene i fattigdom og ensomhet. Vivian er bygd opp av et spekter av forskjellige stemmer som tilhører en forteller, Vivian samt en lang rekke personer fra hovedpersonens omgivelser. Vi møter f.eks. jenta Ellen, som Vivian er barnepike for, Ellens foreldre, Vivians mor og mange flere. Fortelleren er en litt freidig og geskjeftig type som hele tiden forklarer leseren hvordan handlingen henger sammen, og hvordan de historiske omstendighetene rundt den er – definitivt ikke en person man får spesielt lyst til å lene seg mot. I verket er det ingen autoritative utsagn eller svar, men en polyfoni av likeverdige stemmer som gir romanen sitt unike opplevelses- og refleksjonspotensial.

I tillegg kommer at Hesselholdt er en suveren stilist. Særpregede, vakre og originale setninger eksploderer overalt i romanen og skaper en rekke mangefasetterte og fantasieggende skildringer av personene. Om to av romanens bipersoner hører man f.eks.: "Silkepapiret gjør henne både bitter og oppstemt" og "Nå lar hun tulipanene besvangre henne, nå rir hun rosene". Det har ingen skrevet før.

Vivian viser oss en person som dels har vært utsatt for en hardere skjebne enn de fleste, med en barndom fylt av vold, misbruk og psykisk sykdom og et videre liv i monotoni og isolasjon, dels i sin kunstneriske og indre verden har en ømhet, skjønnhet og særegenhet som man også ser i fotografiene hennes – en splittelse mellom realitet og drøm som de fleste kjenner, men som Hesselholdt aksentuerer i eksepsjonell grad i sin fascinerende og dypt originale kunstnerroman.