Linn Ullmann: De urolige

Linn Ullmanns De urolige er en roman om en mor, en far og et barn. ”Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står”, sies det i romanen. Og Ullmanns forteller, som er det voksne barnet, har et tydelig ståsted i seg selv som gjør henne i stand til å fortelle om foreldrene med en sjeldent god balanse mellom innlevelse og en mer nøkternt observerende distanse.

De urolige er i utgangspunktet en klassisk erindringsroman med flere lag. Rammen er konkret: Datteren sitter på noen lydopptak hun gjorde på tampen av farens liv, med tanke på å utgi en erindringsbok med ham. Vegringen hennes overfor dette prosjektet – berøringsangsten overfor materialet – blir et grunnelement i romanen, som lar opptakene inngå i en reflektert og formmessig ambisiøs fortelling om deres felles fortid. Som en parallell til usikkerheten om hva opptakene skal brukes til, vender fortelleren stadig tilbake til sitt eget ansikt, opplevelsen av at det ikke er på plass: ”Hun ser ikke ut som et eneste bilde av seg selv, og alle bildene av henne er forskjellige fra hverandre.” Det handler i begge tilfeller om den grunnleggende eksistensielle orienteringen i et liv. Hvem kan jeg fortelle meg at jeg er?

Ullmann har ikke lagt skjul på at det er sine egne foreldre hun forteller om. Fra første stund er det imidlertid klart at vi har å gjøre med en forfatter med en uvanlig evne så vel til å forløse erindringer scenisk som til å få det erindrede til å peke utover den konkrete personlige historien.

Romanens mor og far er sett med betydelig kjærlighet, men også med et blikk for hvordan deres ulike egenskaper og livsstrategier virker på andre, på godt og vondt: ”Det var viktig for moren hvordan ting fremsto. Hvordan hun fremsto. Hvordan alt rundt henne fremsto. Hun ble til gjennom å fremstå”.

Historien, som utspiller seg på flere ulike tidsplan, bærer preg av en forteller med evne til uanstrengt å flytte seg selv og leseren i tid og rom, og mellom ulike perspektiver. Nølingen overfor det opprinnelige erindringsprosjektet, knyttet til lydopptakene, speiles på en modig og moden måte i selve romanens struktur, der leseren får følelsen av å være med på tilblivelsen av romanen. Fremstillingen er gjennomgående preget av en evne til innlevelse like finstemt som den er nøktern i sine antakelser om hva man kan vite om andre: ”Sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en beåndet evne til å ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det.” Innsikten i livsfortellingers potensielt forvandlende kraft så vel som deres begrensninger, har skapt en roman som like mye handler om hvordan forstå og fortelle om et liv, som om de konkrete livsløpene som legges under lupen.

Ifølge fortelleren handler det om tre kjærligheter: Kjærlighet mellom mor og far. Kjærligheten mellom foreldre og barn. Og kjærligheten til stedet der handlingen utspiller seg. Leseren kan spørre seg om det ikke egentlig er snakk om fire kjærligheter, idet en bihistorie om fortellerens ekteskap blir et vesentlig tilskudd som utfyller fortellingene om de andre relasjoner og setter dem i relieff. De urolige er en roman der spenningen ikke handler om utfallet, men om fortellerens evne til å forstå sin egen historie og sine egne relasjoner og hvordan disse stadig blir fortalt og gjenfortalt.