Peter Sandström: Transparente Blanche
Transparente Blanche er en kjærlighetsroman. I den ber en aldrende mor sin middelaldrende sønn komme hjem. Hun har blitt tilkalt og har sagt ja. Etter et opphold på førti år skal hun en siste gang prøve å helbrede en syk mann med den kraften hun oppdaget hos seg selv i ungdommen.
Sønnen trengs for å kjøre moren til den syke. Han er poet, men livnærer seg som selger i en alkoholkiosk i Estland. Han kommer når moren tilkaller ham.
På gården i småbyen i Österbotten har de livnært seg på epledyrking. En gang fantes det en far som tok seg av epletrærne og håpet på gode avlinger. Også han ble tilkalt. Hans oppgave var å drepe hester. Hvordan han selv døde, avsløres på en for Sandström typisk måte i forbifarten: ”Jag kastade en blick mot bjälken där far hängt repet.”
Men sønnen har fremdeles spørsmål som krever svar. Han ser på moren som på en som vet alt, men som har forbud mot å snakke, kretser rundt henne som rundt et mysterium. Alt hun gjør, det hun har på seg, drikker, spiser og sier, blir betydningsladet. Denne sommeren vil moren snakke om kjærligheten, og den desillusjonerte sønnen gir gradvis etter, kjærligheten er verdt å tenke på. Samtalen om kjærlighetens vesen føres gjennom hele romanen, i eksplisitte resonnementer, men også i utformingen av menneskenes relasjoner og hendelsesforløpet som settes i bevegelse.
For det begynner å hende ting. Ikke bare Ford Caprien som har stått i garasjen siden farens død, men også alt mulig annet som er lagt til side og vraket, vekkes til liv på nytt. Moren rydder i gamle klær. I sønnens bevissthet bryter det fram minner om en ungdomskjærlighet og om stunder med faren.
Caprien ruller, og mor og sønn kommer fram til stedet der helbredelsen skal skje. Der i Svarv blir det gitt et svar.
Sønnen stiller endelig spørsmålet om hvorfor faren døde. Morens svar er at det ikke gjør noen forskjell hva et menneske dør av. ”Tänk på dem du älskar i stället.”
Peter Sandström skriver seg bort fra kjærligheten som bilde – de forestillingene om den som vi serveres i tv og bøker og kan forsøke å etterleve – til en tro på den kjærligheten som finnes i hverdagens handlinger og de enkle bevegelsenes varme, mellom ordene og gestene. Han snakker om "sysselsättningens helande verkan" og skriver seg også bort fra skrivingen som bilde – poeten som sitter på kafé og dikter – til et syn på skrivingen som et praktisk og hardt arbeid som i likhet med rørlegging eller sandblåsing kan gjøre systemet til "ett, och helt, fungerande".
En sånn formålstjenlig, tilsynelatende enkel form, fylt med sorg og forundring, tragikk og komikk, har Peter Sandström nådd fram til i denne sin tredje roman – han har også publisert tre novellesamlinger. Romanens språk er, i likhet med eplesorten som boka har fått navn etter, vakkert og nesten gjennomskinnelig. Med sin myke og presise diksjon og sitt ømme syn på menneskene og deres forehavender lokker den fram en følelse hos leseren av varsomhet overfor livet i det skrevne, og livet utenfor det.