Thorbjørn Petersen, Herman Ditte og Mårdøn Smet

Er vi natur eller kultur? Denne velkjente dikotomien er omdreiningspunktet i den sjarmerende og morsomme bildefortellingen om reven Rufus, som bor i byen, men som en natt forviller seg inn i skogen, der han møter en flokk ville rever. Og ganske snart har en “vill og fremmed følelse” slått rot i Rufus, som løper lekende rundt uten klær – og uten å savne leiligheten, lenestolen og den varme teen.

Det er heldigvis helt umulig å avgjøre om dette er en tegneserie med bildeboksekvenser eller en bildebok med tegneseriesekvenser. Man må nøye seg med å konstatere at det dreier seg om en bildefortelling med trekk fra både bildebok og tegneserie, siden den inneholder ruter, snakkebobler og helsides illustrasjoner. Og i motsetning til hva man kanskje skulle tro om en slik hybrid, er det en fullstendig og aldeles flytende fortelling der sidene nærmest blar seg selv. Det veksles uanstrengt mellom innrammede og ikke-innrammede tegninger samt helsides illustrasjoner. Dosering av tekst og bilde og samspillet mellom dem er imponerende lett og lekende. Det kan tjene som et bilde på den omtalte natur-kultur-tematikken, som nettopp ikke opptrer som en konflikt i historien, men utspiller seg som en impuls man kan lære å være i ... For Rufus ender ikke i skogen, vill og naken. Faktisk overrasker historien ved å ha to vendepunkter. Første gang da Rufus gjenfinner sitt indre villdyr i møtet med de andre revene, og andre gang da han vender tilbake til sitt sivilisatoriske by-jeg i møtet med venninnen, høna Hanne, som henger opp tøy til tørk og som han ellers er på nippet til å spise. Hun har også en ganske inntagende, svulmende kjøttfull kropp med et ganske lite hode, som vi tidligere har erfart fra et nydelig oppslag der vi ser Rufus i Hannes butikk med et stivnet, underlig smil mens han kikker på Hanne og tenker at han “følte en merkelig trang til å gjøre noe. Men han visste ikke hva”.

Det er en herlig, finurlig og utrolig godt komponert fortelling med vekt på de estetiske detaljene – for eksempel er skriften håndtekstet. Skildringen av storbyen i myldrende bilder er en ren nytelse for øyet. Man dveler ved oppslagene på grunn av den vakre fargesymfonien og de kraftige, morsomt utseende fuglene som det er utrolig mange av – de nærmest velter rundt på bildeflaten, noe som i seg selv er ganske morsomt. Det er et både gjenkjennelig og fremmedartet bildeunivers. Gjenkjennelig fordi storbyen med sine statuer og biler og parker minner om Andeby. Høna Hanne gir assosiasjoner til Klara Klukk. Men det fremmedartede og løsslupne viser seg for eksempel i en kjempedrage som ser ut til å sitte fast i et høyhus, siden hode og hale stikker ut på hver sin side av vinduene i bygningen. 

Verket har sin egen vilje, men likevel greier bildefortellingen å imøtekomme lesere av alle aldre og gi dem noe de ikke visste at de ønsket seg. Det handler bare om å bli med inn i fortellingens helt egne premisser og la seg beruse av et univers der en natur som ble kultivert – av en rev. Eller er det omvendt?