Samarbeid over grensene er veien videre for nordisk kulturliv etter pandemien

12.12.22 | Nyhet
Nordiskt kulturpolitiskt toppmöte i Oslo
Photographer
Ida Børsand

Kristin Danielsen, Kulturrådet i Norge; Christina Hætta, Samerådet; Sabina Westerholm, Nordens hus i Reykjavík; Kajsa Ravin, Kulturrådet i Sverige; Benny Marcel, Nordisk kulturfond; Paula Tuovinen, Taike Finland

Et sterkere samarbeid mellom de nordiske landene kan bidra til en raskere restituering etter pandemien og gjøre kultursektoren bedre rustet for kommende utfordringer. Det var budskapet fra politikerne, forskerne og kulturaktørene som deltok på det nordiske kulturpolitiske toppmøtet i Oslo tirsdag.

Det var Kulturrådet som på oppdrag fra det norske Kultur- og likestillingsdepartementet samlet deltakere fra de nordiske landene for å diskutere og utveksle kunnskap og erfaringer om kulturlivet i Norden etter pandemien. For Anette Trettebergstuen, Norges kultur- og likestillingsminister, har året som leder for kultursektoren i Nordisk ministerråd gitt innsikt i hvor konkret det nordiske samarbeidet kan være, og potensialet som finnes:

– Det nordiske samarbeidet er noe helt spesielt. Det er noe vi skaper sammen, og det har jeg opplevd det siste året. Det gjelder ikke bare når det gjelder den store nytten vi ministre har hatt av å møtes og diskutere pandemien i de enkelte landene, men også mulighetene for det nordiske kultursamarbeidet framover i en stadig mer usikker verdenssituasjon.

Utfordringene er globale

Det internasjonale samarbeidet innenfor kultur ble sterkt påvirket av pandemien, med innstilte arrangementer og nedstenginger. Til tross for at den nordiske kultursatsingen Nordic Bridges i Canada ble utsatt et år på grunn av pandemien, var restriksjonene i Canada fortsatt strenge da programmet åpnet i januar 2022. Marah Braye, administrerende direktør for Harbourfront Centre i Toronto, som leder Nordic Bridges, fortalte om erfaringene med å holde produksjonen i gang over lengre tid.

– Hvis jeg skal si noe positivt om utfordringene vi har møtt, så har disse uplanlagte forsinkelsene gitt Harbourfront Centre, våre 20 programpartnere i Canada og de nordiske kunstnerne muligheten til faktisk å fordype og dyrke sine relasjoner og la verkene som har blitt presentert, få mer tid til å utvikles.

Har kulturlivet kommet seg helt etter pandemien? Nei, sier forskningen.

Selv om det er for tidlig å se de langsiktige konsekvensene, viste pandemien sårbarheter som forskerne regner med vil ligge til grunn for kommende kulturpolitiske diskusjoner.

Jenny Johannisson fra  Kulturanalys Norden påpekte at pandemiens konsekvenser for kultursektoren har vært omfattende, og at den har avdekket betydelige mangler i økonomiske og sosiale vilkår for kunstnere og andre i bransjen. Dessuten viser analysene at ulikheter i hvem som deltar i kulturlivet, består også etter pandemien.

Haakon Bekeng-Flemmen, seniorrådgiver i Kulturrådet i Norge, framhevet at pandemien var en ny situasjon for alle land, og det å se på omsetningen i bransjene, som fikk enorme støtteordninger basert på økonomiske kriterier, var en ny måte å jobbe på.

Et panel av forskere innenfor kulturpolitikk fra Sverige, Finland og Norge var på møtet enige om at det etter pandemien er stort behov for kunnskap om nye kulturvaner, kulturøkonomi og de kulturpolitiske konsekvensene av digitaliseringen.

Urimelige forventninger til kunstnere

Kunsten og kulturen ses som grunnsteiner i det nordiske samarbeidet, og forventningene til deres rolle i samfunnet er omfattende og komplekse. Disse må imidlertid ses i forhold til de store konsekvensene pandemien har hatt for kulturlivet. 

– Kunstnere forventes å komme med nye ting, de skal være pådrivere og vise hva livet og virkeligheten handler om. Samtidig forventes det at de skal jobbe ut fra et kall, engasjere seg og ikke som vi andre være syke innimellom eller motta dagpenger, sier Maria Hirvi-Ijäs, seniorforsker ved Centrum för kulturpolitisk forskning Cupore i Finland. Hun konstaterer: – Det finnes ingen arbeidsløse kunstnere, bare inntektsløse!

Finansieringsstrukturen er et annet viktig spørsmål for det kulturpolitiske samarbeidet. Forskningen viser at kulturskaperne ofte har høy utdanning, men relativt lave inntekter.

Samarbeid over grensene er veien fram

Flere nordiske og bilaterale samtaler, møter og mulighet for erfaringsutveksling står høyt på ønskelisten hos alle representantene for nasjonale kulturmyndigheter og nordiske og samiske kulturinstitusjoner som deltok i paneldebatten. Et av de store spørsmålene som ble diskutert, var hvilken rolle kulturen skal spille når ressurser flyttes til andre samfunnssektorer.

– Vi må investere i kunstnerne, som er kjernen i kunst- og kultursektoren. Vi så under pandemien at frilanskunstnere var veldig utsatte, og det må vi gjøre noe med. Vi må fornye strukturene for kulturpolitikken, sier Paula Tuovinen, direktør i Taike (Centret för konstfrämjande) i Finland.

Samisk kunst er framtiden

De senere årene har samisk kunst fått stadig større oppmerksomhet, i Norden og internasjonalt, som nå sist under Venezia-biennalen, der den nordiske paviljongen i år var en samisk paviljong. Men til tross for økt interesse mangler det ressurser, mente Christina Hætta, leder for kulturavdelingen i Samerådet:

– Samisk kunst er i ferd med å bli Nordens neste eksportvare, men det forutsetter at alle samarbeider for å gjøre det mulig. Den nasjonale kulturpolitikken er utfordrende for samiske kunstnerskap som beveger seg over landegrensene, og vi håper de nasjonale støtteordningene kan tilpasses mer til den samiske kultursektorens vilkår.

Maja Kristine Jåma, sametingsråd i Norge, ser positivt på fortsatt nordisk samarbeid: – Hvis det som har blitt sagt her i dag, blir fulgt opp, er det utrolig bra. Vi samer er et grenseløst folk, og vi opplever grensehindre hver dag. Under pandemien var det veldig tydelig.