Kampen mot antibiotikaresistens kan lære av pandemien

Antibiotikaresistens kalles iblant for den tause pandemien – en smitte som sprer seg uten kontroll og forebyggende tiltak.

Men i februar i år ble det publisert en studie i The Lancet som beregnet at det hvert år dør 1,27 millioner mennesker av infeksjoner som ikke kan behandles med antibiotika ettersom bakteriene har blitt resistente. Det er flere enn dem som dør av malaria eller aids. 

Hvis verden ikke handler raskt, vil vanlige infeksjoner og mindre skader igjen bli dødelige.


 

Det som driver fram antibiotikaresistensen, er framfor alt overforbruk av antibiotika i jordbruket og helsevesenet, et overforbruk som skyldes intensiv dyreproduksjon og manglende tilgang på vaksiner, billige medisiner og riktige diagnoser. 

Verdens regjeringer må raskt ta kontrollen og snu utviklingen. Men finnes den politiske viljen? Og hva kan verden lære av covid-19 for å håndtere antibiotikaresistensen? Disse spørsmålene ble diskutert i en debatt på FNs miljøkonferanse Stockholm +50.  

– En av de største lærdommene av covid-19 er hvor uforberedt vi var. Med hjelp av covid-19 begynner vi å forstå betydningen av å forebygge sykdom: folkehelse og en fungerende primærhelsetjeneste, hygiene og rent vann. Vi trengte også å forstå koblingen mellom naturkrisen og zoonoser (sykdommer som kan spres mellom dyr og mennesker), sa Sunita Narain, prisbelønt miljøaktivist, forsker og skribent fra India.

I India, der Sunita Narain leder miljøorganisasjonen Center for Science and Environment, er både antibiotikabruk og antibiotikaresistens blant de høyeste i verden.

Samtidig er India et av de store matproduserende landene som skal sørge for å mette et stadig voksende antall mennesker. 

At land som India i framtida må produsere enda mer mat, men på en bærekraftig måte, er en svært viktig sak for for både klimaet, det biologiske mangfoldet og folkehelsa. 

Sunita Narain ser at kunnskapen øker, og at antibiotikabruken går ned i India, men det går langsomt.

– Sammen med Vesten bør vi bli mye sterkere i vår kritikk av de intensive jordbrukssystemene, utarbeide alternativer og endre forbrukeratferd. I min del av verden snakker vi mye om at lav- og middelinntektsland ikke har råd til å gå samme vei som den vestlige verden: først ødelegge og så rydde opp. Det betyr at vi må ha et sterkt fokus på å forebygge, og for jordbrukets del betyr “forebygge” ikke å bruke antibiotika for å forhindre sykdommer. Det betyr å bygge opp en dyrehelse, sa Sunita Narain. 

Når det gjelder å redusere antibiotikabruken i jordbruket, har de nordiske landene erfaringer å bidra med. 

Sverige var tidlig ute med å forby forebyggende antibiotikabruk i dyreproduksjonen. 

Danmark har i sin griseproduksjon det høyeste antibiotikaforbruket i Norden, men etter flere års målbevisst arbeid et av de laveste i Europa. 

Norge har redusert antibiotikaforbruket i lakseproduksjonen med 90 prosent siden 1980-tallet og er nå best i verden på å minimere antibiotika i dyreproduksjonen.

Ifølge Edgar Brun, seksjonsleder ved det norske Veterinærinstituttet, var samarbeidet mellom fiskeindustrien, myndighetene og forskningen avgjørende for at den norske lakseindustrien skulle lykkes i å få ned antibiotikabruken til nærmere null. 

– Det krevde samarbeid å etablere kunnskap og finne felles metoder for å overvåke sykdommer i fiskeproduksjonen. Dessuten var åpenhet og gjennomsiktighet veldig viktig for å få i stand et system for rapportering av all bruk av antibiotika og tilfeller av resistens. Hele prosessen skapte et fokus hos bransjen og en bevissthet hos forbrukerne, sa Edgar Brun.

I deler av verden er kunnskapsmangel og mangel på pålitelige diagnoser en forklaring på overforbruk av antibiotika. Det medisinske svaret på pandemien – covid-19-testene og covid-19-vaksinene – har trolig spilt en viktig rolle for å øke bevisstheten om at antibiotika ikke alltid trenger å være svaret på sykdom.  

Anders Nordström, Sveriges ambassadør for global helse, understreket at det som framfor alt trengs nå, er kunnskap om hva som skaper forandring, hva som skaper politisk vilje og atferdsendringer hos befolkning og næringsmiddelindustri.

– I Sverige vil folk virkelig ikke ha mat som er produsert med antibiotika. Hvis de går til legen med et sykt barn, spør de om det er nødvendig med antibiotika. Bevisstheten er veldig høy og antibiotikabruken lav. Også på globalt plan kan vi jobbe med politisk gruppepress og med press fra forbrukere og velgere. Det er jo veldig tydelig at det som er bra for planeten, også er bra for menneskers helse og omvendt. La oss dra nytte av den synergien, sa Anders Nordström.