Helle Helle

Helle Helle
Photographer
Mikkel Carl
Helle Helle: de. Roman, Rosinante, 2018. Nominert til Nordisk råds litteraturpris 2019.

Begrunnelse:

Helle Helle er en enestående stemme i dansk litteratur. Forfatterskapet er båret av en stram og underspilt skrivestil som beskriver det som kan ses og høres. Helle Helle (f. 1965) debuterte i 1993 med romanen Eksempel på liv, hun har mottatt en rekke priser, og har samtidig en stor leserskare. Bøkene hennes er oversatt til 20 språk. Forfatterskapet teller både romaner og noveller, og i hver enkelt bok eksperimenteres det med språk og form på nye måter. de fortsetter denne bevegelsen, idet romanen er skrevet i ren nåtid. Samtidig er det den sørgeligste og mest dirrende boka i forfatterskapet. Med de overgår Helle Helle seg selv.

Det språklige grepet med den rene nåtida utsetter på sitt vis døden som er i vente i romanen. Vi møter ei 16-årig jente og moren hennes, som får konstatert en dødelig sykdom. Men mor og datter snakker overhodet ikke om sykdommen og sorgen; de snakker om alt mulig annet, de ler veldig mye og lever videre nesten som om sykdommen ikke er der. Men også bare nesten. Gjennom hele den krystallklare romanen finnes det en undertone av sorg og tap som synes sterkere enn tidligere i forfatterskapet. Kanskje fordi sorgen nå har flyttet inn i grammatikken, så å si. Med den rene nåtida kan datteren leve med moren i nået uten å miste henne. Romanen rommer dermed også et kjærlig portrett av en mor som snakker om kaffe, mat og daglige gjøremål i stedet for å snakke om sorg og sykdom:

“På den tredje dagen slår et duepar seg ned oppe på taket (…) Da moren hennes kommer hjem fra forretningen, ligger hun under ullpeddet og skjelver. Hun ser på tennis uten lyd, moren hennes ordner vinduskarmen: Nei, som de kurrer der oppe. Er det noe kaffe? sier hun.”

Forholdet mellom mor og datter er varmt og omsorgsfullt, men framstår i all sin ømhet også skrøpelig og utsatt når man som leser blir vitne til alt det de ikke snakker om. Da venninnen Nete på et tidspunkt spør hovedpersonen om hvorfor hun er lei seg, svarer denne i all sin enkelhet: “Fordi”. I slike treffende replikker toner det usagte og humoren fram.

Romanen har 51 korte kapitler og strekker seg over et års tid. Både datteren og moren er navnløse, og det gjør at de av og til flyter sammen i skriften. Tittelen de henviser til de to, en enhet som er, men som også snart skal forsvinne. Samtidig er de også de andre fra byen og gymnaset: Venner, kjærester og fester beskrives konkret og detaljert så leseren kan se det for seg. Romanens egen sirkelbevegelse etterlater leseren med en syklisk fornemmelse. Den er bundet til tida og årets gang, men også til gjentakelsen, som rommer et håp. Hovedpersonens “Fordi” er dermed både en tom forklaring og en treffende konjunksjon. For det er i forbindelsene man finner både kjærlighet og det som gjør vondt i Helle Helles univers. Og det er muligens derfor det er så mye ømhet til stede mellom mor og datter.

de rommer mange referanser til forfatterens tidligere romaner, spesielt Rødby-Puttgarden fra 2005, som i likhet med de foregår i byen Rødby i 80-årene, der to søstre nettopp har mistet moren sin. Som tidligere i forfatterskapet beskriver Helle Helle hva personene sier, og hva de foretar seg, men ikke følelsene deres, og nettopp gjennom denne spesielle isfjellteknikken antyder hun følelser og relasjoner mellom mennesker uhyre presist.

Med de skildrer Helle Helle et hjertevarmt forhold mellom en mor og datter i skyggen av sorg og død på en både vakker, rørende og original måte. Romanen setter ord på den felles sorgen vi som mennesker har: Sorgen over at vi skal miste foreldrene våre.  de er en skarp og aldeles blendende roman som er morsom og uendelig trist på samme tid. Romanen er et høydepunkt i forfatterskapet og i tiårets danske prosa.